That`s why I sing…

Juleoratoriet

…thats why I`m humming.. Dette er navnet på en av sangene Oslo Gospel Choir ga ut for mange år siden. Nå er det litt over et år siden jeg tok frem sangstemmen igjen etter mange års pause, og ga meg i kast med et ikke så rent lite komplisert Domkor-reportoar. Jeg fleiper litt med at om jeg hadde løpt like mye som jeg sang så hadde jeg vært godt trent. Det stemmer nok. Men hvorfor klassisk musikk? Og hvorfor kirkemusikk?

den berømte høye c`en

Siden starten for et år siden har jeg vært med på å synge tre store verk og noen mindre ting. Det startet ut med Mattheus-passjonen. Ikke den kjente versjonen skrevet av Johann Sebastian Bach, men skrevet av en samtidskomponist (stemmer… den klassen i Spellemann med mye pling-plong musikk..) som heter Trond Kverno. Det første møtet med denne musikken var ganske brutalt. Det handler om noe av det mest dramatiske vi markerer i kirkeåret, påsken. Dette verket synges på latin, og det er lite forutsigbare klanger for å si det forsiktig.

Videre var det en av J.S Bach sine motetter (du kan lese mer om motetter her) Jesu, meine Freude. Og det representerte startskuddet for støvtørkingen av skoletysken. Let`s just say it`d been a while… To ganger sang vi dette i løpet av 2015, og første gangen var jeg ganske hes etterpå. Det er også en stund siden stemmen min ble utfordret til å nå nye høyder. I hvertfall på den måten.
Bekjentskapet med Kverno fikk mer innhold da vi sang Ave Maria som er et verk som er skrevet for kor og fiolin. Hvis du kjenner meg lenger tilbake enn 1996 vet du at jeg spilte fiolin frem til da. Så det er naturlig nok et instrument jeg har et ganske komplekst elsk- og hatforhold til. Det var ganske krevende å få hodet og stemmen rundt dette også, og når min stemmegruppe, 2. sopran (ikke de aller lyseste sopranene) hadde ansvaret for starten, og bomma ganske solid på generalprøven var spenningen stor. Konserten der vi sang dette ble faktisk anmeldt av Stavanger Aftenblad. Konserten gikk bedre enn generalprøven for å si det sånn.
Så tilslutt, parallellt med julebakst, gaveshopping, juleavslutninger, (ikke julebord. #oljekrisa remember..) og en ikke ubetydelig juleinnspurt på jobb, ble selveste Juleoratoriet, Die Weihnachts Oratoruim, øvd inn. Dette sang vi sammen med Domkirkens pikekor, og guttekor. For ikke å glemme pauker og basuner. Ja, eller ikke basuner, da, men trompeter. Fullt orkester. Veldig stas!
Dette representerer høydepunktene. Jeg hadde kalde, nervøse hender da vi gikk inn for å synge den første konserten med Mattheus Passjonen i Bergen Domkirke. Var litt mer cool da vi sang Jesu Meine Freude. Kjente pulsen godt da vi sang Ave Maria, og kjente julestemningen strømme på da vi dro i gang med åpningskoret “Jauchtzet Frolocket!” 14 desember. Jeg har kjent på hele spekteret av følelser dette året. Spenningen på både øvelser og konserter langt utenfor komfortsonen, gleden over å synge sammen med fine (og flinke!) folk, lykken over å finne toner eller komme høyt nok opp, og gåsehud og tårer i øyekroken fordi vi (i all ydmykhet…) klinger så flott. Og den følelsen det er vanskelig å sette ord på. Det nærmeste jeg kommer er at det er liksom som om musikken når helt inn til hjertestrengene og lager musikk i hjertet også.
Og nettopp det er svaret på hvorfor jeg synger. All respekt til de som lager musikk som skaper entusiasme, glede, dansing, liv i rockefoten eller får deg til å gi det siste på joggeturen. Jeg er veldig glad i musikk som skaper denne effekten hos lytterne, og hører masse på forskjellige sjangre. Når jeg selv skal være musikeren er det imidlertid det å appellere til et bredt spekter av følelser som er det som er min greie. Det er også musikk som snakker til meg på flere nivåer enn glede, som setter seg hos meg. Smerte, sorg, savn, fortvilelse er også del av dette spekteret. Derfor liker jeg å både lytte til og synge musikk som gjør noe mer med tilhørerne enn å skape glede. Et av de sterkeste øyeblikkene i min Domkor-karriere så langt var faktisk taktene med stillhet som fulgte satsen der Jesus dør og verden går i svart i Kverno`s Mattheuspassjon i påsken fjor.
Nå er jeg i ferd med å få hodet og stemmen rundt J.S Bach sin Johannespasjon, som også er lidelseshistoren, men i en annen versjon enn den Matteus forteller. Og jeg håper på magi i Domkirken denne påsken også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.