2020. Annerledesåret. Året som ikke ble som vi hadde tenkt. Året som utfordret oss på nye måter. I 2016 startet jeg med å skrive ned refleksjonene rundt årsslutt, og det er klart at 2020 fortjener sine egne ord. Selv om jeg er en selverklært dronning av å unnlatelsessynd med hensyn til å fatte meg i korthet, og av andre definert som dronninga av innskutte leddsetninger, case in point, så kommer årets oppsummering i listeform. En liste av ting jeg kan takke 2020 for. Noe passivt aggressivt, men mest helt ektefølt takknemlighet.
Kjære 2020!
Tusen takk for
- at du startet helt normalt. Eller ganske. Januar var tøff, men av årsaker jeg ikke kan skylde deg for.
- endringene som kom så brått at jeg har lært meg å nyte øyeblikket. Man vet aldri hvilken vanlig jobbdag, korøvelse, forening med venninnene som er den siste på veldig lenge.
- at du viste meg at jeg kan drive med beredskapsarbeid i en soloppgangen av en pandemi fra en lenestol i stua, med sjefen på video, ny valp rundt beina, iskald stue fordi håndverkere legger siste hånd på et oppussingsprosjekt, mens mann og barn har hjemmeskole og hjemmekontor, og vi er usikre på om det er mat nok i butikken.
- at du lærte oss at kaffebesøk med svigers og forening med jentene kan gjøres på Zoom
- at jeg er hakket mindre ukomfortabel foran kamera etter timesvis i videomøte
- den fundamentalistiske overbevisningen din om at vi skal holde fysisk avstand, som førte hjertene våre nærmere hverandre
- nye venner og kontakter jeg kun har møtt digitalt. Litt som mammaforum på tidlig 2000-tall, bare med mer levd liv, og mindre drama.
- at du på en måte jeg er usikker på om var tilsiktet, fikk i gang skrivingen min.
- kreativiteten som endte med en Coronavennlig jentetur i indre Ryfylke!
- at alle nødvendige himmellegemer og flygeledere spilte på lag så vi kunne hente lille Luna 13. mars. Å bli hundeeier har gjort noe med meg.
- at Trump forsvinner fra det Hvite Hus (ser for meg at du må lage en god handover til din etterfølger 2021 her, men jeg stoler på at du ordner opp)
- at utfordringer rundt psykisk helse fikk fokus gjennom isolasjonen du skapte, og at dette ga seg utslag i konkrete handlinger. Som at jobben min samlet inn penger til sengepostene på Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling ved Stavanger Universitetssykehus. Og at jeg fikk fortelle til kollegaene mine om hvor mye det betyr for oss som har trengt de sengepostene at noen ser dem.
Så 2020, takk for følget. Avtrykket ditt kommer til å sitte igjen en stund. Først som striper i ansiktet etter munnbind og hender tørre av spriting, så som et lite stikk i overarmen, og så som et avtrykk i hjertet som minner om unntakstilstand, regnbuer i vinduene, savnet etter å kunne klemme, og alt vi innser vi har å være takknemlige for først når det tas fra oss.
Kjære 2021!
Selv om det ville være i overkant prematurt å oppsummere 2021 så kommer det en liste for deg også. 365 duggfriske, eller, i alle fall ubrukte, dager ligger foran oss. Ønskelisten min for 2021 vil sikkert endre seg igjennom året, men slik ser den i alle fall ut nå, sånn ved startstreken. For 2021 ønsker jeg meg:
- at jeg klarer å sette av mer tid til skriving
- At jeg ikke mister følelsen av ro Corona tross alt skapte gjennom alt som ble avlyst
- At jeg ikke glemmer alt jeg har savnet i 2020 og havner inn i pre-Corona-karusellen igjen
- Mer åpenhet rundt psykisk helse, og at jeg våger å bidra
- Mer ekte og ærlige relasjoner som følge av at vi har sett hvor lite materielle verdier betyr når grunnen skjelver under oss
- At vi kan reise igjen så vi kan besøke vår frankofile utenlandsstudent i Toulouse.
- Flere besøk av venner. Kaffe, middag, kveldsmat, whatever. Bare andre folk innenfor veggene våre litt oftere igjen.
- Jeg ønsker meg rett og slett at verden blir litt mer i vater igjen.