Foto med teksten "and breathe" for å illustrere det å ta vare på seg selv

Ta vare på deg selv

En sjøstjerne med noen som trenger deg i enden av hver av de fem armene. Jobben i en, barna i en annen, kjæresten i en tredje, så var det venner, trening, hobbyer, familie, og plutselig var det ikke flere armer igjen. Kanskje strekker du ut noen av armene selv, mens andre er det noen som røsker i den andre enden av.  Slik oppleves årene med barn for mange, en evig kamp om å ha armer nok. Så frigjøres noen av armene etterhvert og kan brukes til det du helst vil etterhvert som barna vokser til og du ikke lenger trengs som håndballtrener, klassekontakt, søvndysser og badevakt ved badekarkanten om kvelden.

Når noen i familien sliter, så påvirker det alle. Uansett hvor mye man forsøker å skåne eller hvor mye man skulle ønske de slapp. Det er jo nettopp dette familie handler om. Båndene mellom oss er så tette at det er ikke rom for å unngå å bli påvirket, og antakelig ønsker vi ikke det heller. Vi vil jo gjerne støtte hverandre, bidra og hjelpe. For barna våre er det ikke bare et ønske, det er faktisk også en plikt. En plikt de fleste av oss oppfyller med glede, om enn øyeblikk av frustrasjon sånn litt av og til.

Ta først på egen maske

Hvis du har åpnet en eneste bok som har et lite snev av innhold i retning av psykisk helse, så har du helt sikkert hørt metaforen fra flysetene. (selv om det i skrivende post-corona-stund virker som en evighet siden vi fløy..) Hvis lufttrykket i kabinen synker trenger vi oksygen, og masker vil falle ut fra et panel over oss. Og da er det viktig at vi tar på egen maske før vi hjelper andre. Hvis ikke besvimer alle av for tynn luft der oppe, for det går fort for hjernen å skru av når det blir for lite oksygen. Det er såre enkelt på papiret, men så innmari vanskelig å gjennomføre i praksis. Dessuten kommer ikke vanlige liv med sånne paneler over hodet der maskene bare faller ut når det trengs. Tvert i mot er det en ganske stor jobb bare å lære seg å kjenne at lufta er tynn.

Sprint eller maraton

Likevel er det å passe på å ta vare på seg selv helt sentralt når man er forelder til et barn som sliter. Det er alltid viktig, men spesielt da. Ingen har igjen for at du går ned for telling. Ikke du, men aller minst barnet ditt. Noen ganger varer ikke skolevegring så lenge, og ting faller raskt tilbake i normal gjenge med enkle virkemidler og tilpasninger. Ingenting er bedre! Problemet er bare det at du kan ikke vite om det er en sprintøvelse du skal ut på, eller om du ender med et maraton. Derfor må du sikre at du har nok å gi også dersom det skulle vise seg at dette trekker ut i tid. Dessverre er tendensen også at skolevegring har underliggende problemstillinger som det kan ta lang tid å legge bak seg.

Verdier

Som i alt arbeid med psykisk helse er verdiene dine et viktig utgangspunkt. Du trenger ikke en lang prosess for å sette ord på disse hvis du ikke allerede har det klart for deg. Men det er nyttig å sette av tid for å reflektere over hva som er viktig for deg, slik at du har noe å navigere etter. Psykolog Carina Carl (tidl Poulsen) har en fin fremgangsmåte i sin bok “Tenk enkelt”, en bok jeg forøvrig anbefaler på det varmeste.

  • Lag en liste over ting du ønsker deg i tilværelsen. (husk at de viktigste tingene i livet ikke er ting..)
  • Lag en liste over ting du ikke ønsker at skal ha plass i tilværelsen din.
  • Pass på å ha en positiv ting på den første listen som passer sammen med hver av tingene på den negative.
  • Så kommer den tøffe jobben med å prioritere. Hvis du kunne velge bare en av tingene på listen over ting du ønsker deg i tilværelsen, hva ville det vært? Prøv å begrens deg til tre verdier.

Selv om dette også er en øvelse som ser lett ut med fire enkle punkter, kan det bety at du trenger litt tid til refleksjon og justeringer før du finner det som stemmer for deg. (s 35 i boka)

Justere

Selv om kursen er staket ut med verdiene dine, trenger du å passe på at du holder deg på rett kurs. Det er uendelig mange aspekter, hensyn og hendelser som påvirker prioriteringene dine, og kanskje får deg litt ut av kurs. Mitt råd er derfor å sikre deg tid jevnlig til å sjekke inn for å se hvordan du har det. Kanskje følger din kurve utviklingen hos barnet ditt. Hans/hennes nedturer tar deg med nedover, og motsatt. Kanskje kjenner du at det er litt forsinkelse, og at dine reaksjoner henger litt etter barnet ditt sine. Det å gå på skole er et stort privilegium når man ser på det med globale briller. Det er dypt forankret i oss en pliktfølelse knyttet til skole. Oppmøte, lekser, innleveringer. Med et barn som vegrer seg for skole vil du møte denne følelsen av plikt med nye øyne, og du blir utfordret. Jeg mener på ingen måte at fraværet er å foretrekke, men å legge press på barnet med utgangspunkt i din egen pliktfølelse kan gjøre vondt verre.

Senk kravene og ta i mot hjelp

I starten vil normalt samarbeidsmøter, telefoner til skolen, eposter og alt det som følger med et skoleforløp litt utenfor normalen være grei skuring. Du stiller opp, skriver, samarbeider og snakker der det trengs. Etterhvert vil kanskje disse tingene føles tyngre og tyngre. Å snakke om en problemstilling så sår som det å ha et barn som sliter kan være en belastning du er uforberedt på. Jeg var i alle fall det. Å føre ting i pennen faller lett for meg. Men å føre i pennen eposter eller møteoppsummeringer rundt nettopp dette kostet etterhvert mye energi.

Derfor er mine erfaringer jeg gjerne vil dele med deg at:

  • Det er lov å senke krava. Mer takeaway-middag, flere og større hybelkaniner, mer dagligvarer levert på døra. Men enda viktigere, senk kravene du stiller til deg selv om hva du skal bidra med utenom familien
  • Ta i mot hjelp. Vil noen hjelpe med å lufte hunden? Handle? Et glass vin i en annen sofa en kveld for å få hodet litt ut av din egen boble? Takk ja! Stol på at intensjonene er ekte og at det er til glede for andre å få hjelpe deg. Kanskje trenger du også profesjonell hjelp for å håndtere dine egne reaksjoner på det å ha et barn som sliter.
  • Gi deg selv tid. Tid til å hvile, reflektere, føle. Det er så vondt når barna våre ikke har det bra, og vi ikke kan trylle det bort. Gi deg selv rom til å fordøye det.
  • Vær åpen. Hvis det er sånn at det er naturlig. Jeg mener ikke nødvendigvis på Facebook, akkurat, men til venner og familie du kjenner deg trygg på at vil gi deg støtte, ikke velmente men likevel energitappende råd og innspill du ikke har bedt om.

Jeg er ikke noen mester i å ta min egen medisin. Tvert i mot, jeg får dører og lettvegger i ansiktet til stadighet. Nedenfor har jeg listet opp noen bøker jeg har lest, og leser igjen og igjen for å minne meg selv på hva jeg trenger for å ta vare på meg selv. Det aller viktigste, og dermed sikkert ikke så dumt å nevne til slutt i en såpass lang bloggpost, men likevel. Det viktigste er å anerkjenne at dette er vanskelig, vondt, tungt og ensomt. Men det er der. Og for at du skal tåle og orke, må du ta godt vare på deg selv.

Litteratur:

Foto: Max van den Oetelaar via Unsplash

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *