Hva er egentlig systemet? Når vi snakker om mennesker som må slåss mot systemet hva mener vi da?
Vi lever i et land som betegnes som en av verdens beste velferdsstater. Det er penger på bok fra oljefondet for oss alle sammen, og til de som kommer etter oss. Har vi egentlig noe å klage på? Det er mange som er mye verre stilt enn oss?
Mange som kommer i situasjoner der de trenger hjelp av systemet opplever at det ikke går så knirkefritt. Hvorfor gir jeg ikke dette mer plass når jeg skriver om barn og unge som lider av skolevegring?
Systemet
Slik jeg ser det er det vi kaller Systemet summen av alle menneskene som jobber der og rammene de er gitt for ressursene de har, kravene de skal møte og lovene de skal følge. Herfra og ut bruker jeg stor forbokstav for å tydeliggjøre at det er dette jeg mener når jeg bruker begrepet Systemet. På mange måter er barna som trenger bistand av støtteapparatet kunder av Systemet. Vi lever ikke i et transaksjonelt samfunn der mine skattepenger som mor går til mitt barn, men det er løsninger på plass som skal sikre at alle yter etter evne og får etter behov. Ikke minst er dette Systemet tillitsbasert.
Systemet består av mange instanser. Nærskolen der barnet hører til er en instans, og spiller kanskje en helt spesiell rolle. Ingen barn kan ha mer enn én rektor, og derfor er nærskolen som regel en sentral aktør i alle saker som omhandler skolevegring. Videre kobles det inn støtte fra forskjellige andre instanser fra Systemet. Medisinsk bistand via Barne- og Ungdomspsykiatrien, PPT, Helse og velferd i kommunen som barnet bor i, og som er skoleeier for nærskolen. Kanskje også NAV dersom foreldrene ikke kan klare å ivareta barnet og i tillegg ivareta jobben sin. I noen saker blir også Barnevernet involvert, mer eller mindre reelt nødvendig. Alt dette er et maskineri som skal spille sammen for å hjelpe barnet og familien.
Mange erfarer at samarbeidet med Systemet er vanskelig. Språket i skjemaene og dokumentene er vanskelig, særlig hvis man ikke har norsk som morsmål. Ofte vanskelig selv om man har gode språkferdigheter. Menneskene i Systemet jobber etter forskjellig metodikk. Alt fra hvordan man gjennomfører møteinnkallinger, responstid på e-post og telefon, medfølelse, forståelse, hvordan relasjonene fungerer, varierer voldsomt. For noen er disse tingene så vanskelige at det oppleves som at Systemet motarbeider dem. Kanskje er det ikke hele Systemet som motarbeider, men en eller flere instanser, og dette kan være svært krevende for alle parter.
Emosjonell utpressing
Menneskene som jobber i Systemet er sårbare, akkurat som alle andre. De er bundet av taushetsplikt og kan ikke svare når de blir kritisert i det mer eller mindre offentlige rom. Systemet forventer også at de er lojale til beslutninger, følger retningslinjer og jobber etter rammene Systemet har lagt. Derfor har de ikke alltid så mye handlingsrom som de kanskje kunne ønske seg. Mange jobber utrolig hardt for å bidra, og forutsetningene er litt varierende. Kanskje er ikke nok opplæring gitt, kanskje er det mangel på ressurser eller andre ting som gjør at det er vanskelig å møte forventningene.
Uansett så kan flere av disse tingene fungere som relasjonsdrepere. Å skylde på ressurser i møte med fortvilte foreldre bidrar sjelden til gode relasjoner som finner løsninger sammen. Å forklare manglende dokumenter med dårlige samhandlingsløsninger hjelper ikke barna.
Personlige erfaringer
Alle familier med skolevegring som del av hverdagen har sine erfaringer. Også vi. Vi har sett Systemets mange ansikter. Vi har møtt mennesker med store varme hjerter som strekker seg så langt de kan, og kanskje til og med utenfor de rammene Systemet har lagt for dem. Men vi har også møtt telefonsvarer, ubesvarte e-poster, vanskelige dokumenter, eller dokumenter som bare aldri dukker opp slik de skal. Vi har til og med møtt øredøvende taushet, som skaper vonde følelser og sinne.
Så hvorfor bruker jeg ikke mer plass på kritikk av Systemet for å bidra til å forbedre?
Min motivasjon
Systemkritikk er viktig for å peke på forbedringspotensialene og for at løsningene samfunnet tilbyr til enhver tid forbedres. Dette er imidlertid ikke kjernen i motivasjonen min for å skrive om skolevegring som tema. Strategien jeg har valgt er å bruke andre kanaler og virkemidler for å gi mine tilbakemeldinger og søke å forbedre, og jeg ønsker heller ikke å ta en rolle som rådgiver på saksbehandling, juss og rettigheter. Jeg ønsker å og fokusere på refleksjon, bidra til å skape fellesskapsfølelse og bidra til åpenhet rundt problemet i seg selv og konsekvensene det har for familiene som rammes.
Derfor kommer det ikke detaljer rundt mine erfaringer og hva jeg mener om hvordan Systemet fungerer eller ikke fungerer.
Foto Carl Nenzen Loven via Unsplash