person som sitter alene på en stol forran et vindu

Sorgen over det de går glipp av

En gjeng unge jenter kom springende nedover mot busstoppet. Jeans, ankelsokker, sneakers og store blå vinterjakker. De rakk akkurat å storme inn døra på bussen før den lukket seg. Telefoner, munnbind, hestehaler, Fjellreven sekker og AirPods. De ramlet ned på en firergruppe av busseter, og en av dem holdt på å gå overende av bussjåførens iver over å holde rutetiden og dermed litt harde tråkk på gassen. Hun ble tatt i mot av venninnene sine, og en latterkule. Så senket roen seg blant dem, og praten gikk med smil og lys i øynene.

Litt lenger bak i bussen satt jeg og kjente klumpen vokse i halsen. Min datter har ikke en venninnegjeng lenger. Det er lenge siden hun tok bussen. Lenge siden hun sprang etter en. 

Skolevegring er for mange ensbetydende med et svært isolert liv. Noen klarer å opprettholde kontakten med fritidsaktiviteter og nettverket av venner. Mange klarer ingen av delene. Det betyr at bursdagsselskaper, klassefester, juleball, alle disse store begivenhetene er opplevelser de går glipp av. Kreftene strekker ikke til, og det er for mange hindre til at det er realistisk å klare å være med. Det gjør vondt. 

Fordi det er begrenset hvor mange av disse store begivenhetene det er i løpet av et år, så er smerten avgrenset til noen få dager. Da er det verre med alle de små tingene barn som faller ut av skolen går glipp av. Latteren i gangen i friminuttet. Den felles frustrasjonen over høye krav til innleveringer. Fnisingen over læreren som glemte å skru av telefonen sin og fikk telefon fra kona midt i timen. Bussturen til byen for å gå på Starbucks etter skolen. Hjertebanken når noen drar bort forhenget på prøverommet litt før du har fått tredd genseren du vil prøve over hodet. Lange blikk etter guttene på den andre siden av Torget. Jentekvelder med Netflix, pysj og popcorn på loftstua. Turen hjem i mørket litt redd, men mest stolt fordi du ikke trengte å bli hentet fordi du fant motet til å gå hjem alene. 

 Ungdomstiden består av mange ting vi bare opplever noen få ganger i livet. Noen av oss har ungdomsårene som et tydelig avtrykk i oss. Tiden for løsrivelse, vennskap som skal vare til man blir voksen. Jeg husker ikke så konkret hva som preget dagene mine da jeg var 36 år, men jeg husker godt hvordan det var i niende klasse. Første klasse på videregående. Da jeg begynte på ungdomsskolen. De er skjellsettende disse årene. 

Barn og ungdom som sliter med å være på skolen og å leve vanlige liv vil ha helt andre referanserammer til disse årene. De forstår jo at de går glipp av mye. Ser vennene som vandrer videre uten at de er med. Følger livene deres fra den digitale sidelinja vel vitende om at de ikke kan, vil eller orker å delta. Men de vet jo ikke hva de går glipp av. Vi voksne gjør jo heller ikke det, Og vi blir stående bak sidelinja og observere med hjerter som gjør vondt. Eller sittende på et buss-sete. Vi kan bare bivåne i taushet hva de som er jevnaldrende med barna våre har av hverdagsopplevelser. Opplevelser vi vet våre går glipp av. 

Jeg er glad jeg ikke har lovet at du skal føle deg bedre etter å ha lest hva jeg skriver om skolevegring. For mye av dette er ikke noe man føler seg bedre av. Det eneste jeg kan love er å forsøke å skape en følelse hos deg av å ikke være alene. Dette innlegget har ingen lykkelig slutt eller en positiv oppfordring. Det har bare sorgen over alt barna våre går glipp av og sorgen over at vi ikke kan trylle det bort. 

Foto by Anthony Tran via Unsplash

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *