lukk øynene
åpne opp alt
det andre
På bussen på vei til konsert scrollet jeg igjennom Instagram-feeden til Trygve Skaug. Og dette lille diktet oppsummerte forventningene mine til konserten jeg snart skulle oppleve. Nå har lokalpressen antakelig ikke hatt noen forventninger til denne konserten siden de verken var til stede for å skrive en anmeldelse, eller fikk den med i sin oversikt over konserter og festivaler i regionen vår. Ikke desto mindre var mine forventninger skyhøye. Kanskje mest til meg selv, for diktene til Trygve Skaug når langt inn i hjertet mitt. Og både Trygve og jeg innfridde. Dette er en slags anmeldelse av min, helt subjektive, opplevelse.
Trygve Skaug er kjent som poet og musiker, og har i tillegg til en svært solid karriere på egne bein, samarbeid med flere store artistnavn i Norge som Maria Mena og Eva Weel Skram. Hvis du ikke har hørt om ham, så ta en titt på www.trygveskaug.no
Sting er en scene som kler Trygve Skaug og vice versa. Vi i publikum kommer tett nok på til at vi kan kjenne nerven og alle over- og undertonene i musikken. Det er ingen avstand mellom responsen vår og nakenheten i en enkel scenerigg med gitarer et piano og Trygve selv. Vi kan se ham inn i øynene, og han kan se hvordan resonanskassen i gitarene utvides til hjertene våre. Tilstedeværelsen var for undertegnede så intens at jeg ikke fikk med meg setlisten eller varighet, men jeg vil tippe at det var ca 40 min, 15 min pause og nye 40 min. Og aldri har vel ordet salig passet bedre, men det var en salig blanding av musikk og dikt, alt i en nydelig balanse mellom alvor og humor.
Før fredag kveld hadde jeg lest mange av diktene Trygve Skaug har skrevet og hørt litt på musikken. Nå vet jeg det jeg hadde en mistanke om, Trygve er mer enn en ordsmed. Han er en svært dyktig musiker, og en formidler i en helt egen liga. Fordi han formidler på en måte som når langt inn i oss om et tema som det er viktig at vi snakker om. Hvordan det er å være menneske. For meg skaper han et begrepsapparat som gjør at jeg kan sette ord på det som skjer både i alle fargene og i det mørke rommet jeg av og til åpner døren til.
For meg var nemlig «Det går over» et av høydepunktene. I introduksjonen til denne fortalte Trygve om at han nok er en person som hvis det er farger ute ser dem enda klarere, og hvis det er mørkt så blir det enda mørkere. Og at vi er mange av oss. Vi søker mot hverandre og sangen er skrevet til en venn som trengte hjelp med å finne døren ut av det mørke rommet han var havnet inn i. Mennesker med disse egenskapene knyttet til farge- og mørkesyn får mange merkelapper. I tillegg til begrepsapparatet kjente jeg at Trygve Skaug sine tekster og musikk gir meg alibi for å være mer modig og stole på at fargesynet og det mørke rommet også har rett til en plass. Selv om omsetningsmål, return on investment, strategi, storpolitikk, terror, handlelister og klesvask skaper et miljø der det kanskje er mer ønskelig å evne å stenge ting ute, holde følelsene tøylet og være samlet og saklig. Det å skape musikk og ord som appellerer til noe dypere enn glede har jeg skrevet om før. Det krever mye mer av artist og publikum for å skape slike stemninger, og Trygve Skaug gjør dette på en måte som virker beint frem intuitiv.
Vi kom inn på Sting bærende på mer enn ølglassene våre. Alle har vi bagasje i form av historiene våre, både de med farger og de som er mørke. Musikken og stemningen som skapes fra scenen ser liksom disse uten å kompromittere dem eller dømme oss eiere. Trygve bare lar oss forstå at han forstår, og anerkjenner. Og søker anerkjennelse. Uten at det oppfattes som koketteri, takker han igjen og igjen for applaus og respons. Med mindre han er en svært beregnende kyniker med eksepsjonelle skuespillerevner, er gleden og ydmykheten han viser for responsen vår helt dønn ektefølt.
I tillegg til å gi oss sine egne ting fikk vi en liten håndfull «klusselåter». Dette er låter som er som vintageplaggene Jenny Skavlan redesigner. Nemlig gamle klassikere og listepop, men i ny språkdrakt som gir dem nytt liv og enda mer mening. For eksempel nådde jeg et metningspunkt for «Bridge over troubled waters» etter å ha hatt «The Definitive Simon and Garfunkel» på repeat store deler av 1995/96. Men som «Ei bru over mørke bøljer» fikk den nytt innhold. Både Bob Dylan, Ellie Golding, og Tom Waits har fått låtene sine sydd om. Skaug går dem en god gang alle sammen.
Trygve Skaug er motgiften til kynismen, ondskapen og det vanvittige. Han setter alt på plass, om ikke annet så for en stakket stund. Men akkurat som ondskap smitter, så smitter godhet og kjærlighet. Alle vi i #verdensfinestepublikum tar med oss litt mer av begge deler inn i møtene med hverandre og de rundt oss. Det må da være verdt noe?
Siden øynene var lukket så blir det ikke terningkast. En slik opplevelse er ikke målbar. Forventningene mine var høye og de ble så veldig innfridd. Jeg gikk ut i sommernatten og kjente at jeg var litt rikere, litt mer sårbar, litt mer modig og litt mer ekte. Fordi jeg hadde åpnet opp. I veska lå de to bøkene jeg ikke hadde fra før, begge med en personlig hilsen i. Jeg er sikkert litt naiv, og det er vel som slike horoskop-greier at skriver man det bare generisk nok så treffer det alle. Men etter, i flere sammenhenger den siste tiden, å ha diskutert og reflekter over det å være helt vanlig, traff oppfordringen om å slå opp på s 48 godt. Der finner du nemlig dette:
Så nå synes jeg du skal gjøre tre ting.
1. Søk opp @Trygveskaug på Instagram
2. Lik Facebooksiden hans
3. Lagre all musikken hans som favoritter på Spotify. Gjør den tilgjengelig offline også, du vil takke meg siden.
Det er flere konsertmuligheter de kommende månedene, og det kommer både nytt album og ny bok i september.
Og kjære Trygve. Hvis jeg skal få ønske meg noe måtte det være julekonsert. Gjerne i min favoritt-katedral, Stavanger Domkirke. Da må vi kanskje vente litt for kommende adventstid er du sikkert booket, og så skal hun stenges en stund, katedralen, for en oppussing. Men kanskje senere? Jeg tror dere hadde kledd hverandre du og henne.