Årets kvinnedag er på hell. Redaksjonelle og sosiale medier har hatt masse innhold som på forskjellige måter retter fokus på hvorfor vi trenger denne dagen. Mine kanaler har også bidrag. Likevel er det aspekter ved denne dagen som gjør at jeg synes den er vanskelig. Holdninger, assosiasjoner og respons som gjør at denne teksten har boblet litt under overflaten i hele dag.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi for meg er feministbegrepet komplisert. På den ene siden helt naturlig å føye meg selv til listen over feminister. På den andre siden vet jeg at det har en pris. En pris blant andre kvinner og blant menn. Det er fortsatt noe raddis, kroppshårete, anti-mannete og surmaga over dette ordet for meg. Likevel er jeg feminist, mer eksakt interseksjonell feminist. Jeg tror på at alle kjønn og kjønnsidentiteter, alle legninger, alle raser, religioner, nasjonaliteter, funksjonsvariasjoners verdimessige rett til de samme mulighetene.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi det fortsatt er menn som med et subtilt tilsnitt av ironi har gratulert kvinner rundt seg med dagen i dag. Som alle andre dager i året ville ta sjansen på en vits om når mannedagen er (den er 19. november, til info), eller som mener at vi er så likestilt i Norge at denne dagen snart er overflødig. Som mener at vi har oppnådd likestilling fordi han er ganske trygg på at damene på jobben ville tjent akkurat det samme som en mann i samme jobb, men som har fullstendig i blindsonen hvilke utfordringer en kvinne kan ha med å komme i en tilsvarende posisjon. Eller som ikke tenker på at kvinner i Polen ikke lenger kan velge selv om de vil bære frem et barn unnfanget ved en voldtekt.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi det fortsatt er respons som “Men Tone, vi skal jo ha den beste kandidaten, uavhengig av kjønn. Ingen vil jo få en jobb bare fordi de er dame?” når vi diskuterer rekruttering. Vanskelig fordi det fortsatt ikke er allmenn forståelse for at den beste kandidaten har høy sannsynlighet for å være kvinne gitt at flere kvinner enn menn tar utdanning enn menn. Det er valgene arbeidsgivere tar rundt ordlyd i annonsene, fokus på mangfold når man posisjonerer seg som arbeidsgiver, samt hva slags verdier som styrer selskapets kultur som avgjør om man får de beste kandidatene. Ikke hvem som er den beste kandidaten blant dem man klarte å tiltrekke seg. There’s a distinction.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi at jeg som kvinne 40+ med god kontakt med følelsene mine fortsatt må være forberedt på å møte respons på at jeg reagerer emosjonelt eller at engasjementet mitt er følelsesstyrt når jeg ytrer meg. De harde egenskapene som lønnsomhet, KPI`er, røffe tilbakemeldinger står fortsatt sterkere enn de myke egenskapene knyttet til relasjonskompetanse, emosjonell intelligens, følelsesregulering og kommunikasjon. Jeg mener dypt og inderlig at vi trenger begge deler, og å slutte å sette dem opp mot hverandre. Å være emosjonell blir tidvis oppfattet som vanskelig for de rundt. Hvorfor det?
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi mange menn synes å havne i en ugrei posisjon mellom barken og veden. De ønsker de samme mulighetene for døtrene sine som for sønnene sine. De er ryddige i relasjonene sine til kvinnelige kollegaer, venner, bekjente og familie. De er reale menn med verdiene sine på rett sted, men virker litt ukomfortable med denne dagen de også. Det gjør meg ukomfortabel. Det er ikke disse mennene vi hever stemmen mot når vi snakker om MeToo og trakassering. De vi snakker om da kjenner ikke på denne følelsen av ubehag, de har fortsatt hodet alt for langt inne i sin egen fortreffelighet og sitt eget ego.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi det fortsatt er lettere å heie på andre kvinner og gi kred til de som har oppnådd noe bra, enn å peke på det som ikke fungerer. Utfordre mekanismene i samfunnet vårt som bidrar til at det fortsatt er for store forskjeller. At noen synes å tro at det handler om at kvinner skal ha flere rettigheter enn menn, når alt vi ber om er de samme rettighetene som menn.
Jeg synes denne dagen er vanskelig på grunn av tallenes tale. 35% av verdens kvinner vil oppleve vold i løpet av livet. I mange land er kvinner fortsatt sett på som en økonomisk byrde. Tallene som dokumenterer at barneekteskap fortsatt finnes, selv om det burde hete overgrep, ikke ekteskap. Barn velger ikke å gifte seg. Antallet kvinnelige toppledere blant medlemmene i NHO er 26%. Altså, av 10 ledere er litt mer enn to av dem kvinner. Disse tallene er vanskelige.
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi kvinner som ytrer seg på nett om tema som skaper debatt, (feminisme, politikk, ja eller nei til ulv, vegetarmat, oljeutvinning i nord, likestilling, vinneren av Farmen Kjendis, Megan & Harry, you name it, lista er lang) må være forberedt på tilbakemelding som i mye større grad spiller på kjønn, og hva avsender av responsen mener hun burde utsettes for av vold og overgrep, enn det en mann får av å ytre det samme standpunktet. (Kilde: Sofie mister følgere når hun skriver om feminisme Ta en titt i kommentarfeltene hennes hvis du orker)
Jeg synes denne dagen er vanskelig fordi jeg er privilegert. Jeg er hvit kvinne som lever i et forhold der vi er likestilte og jeg har en arbeidsgiver med konkrete likestillingsmål. Jeg har en raus mann som med den største selvfølge tar sin del av ansvaret for AS Hjemmet, som har vært akkurat like delaktig i oppveksten til barna våre som jeg. Vi eier (les skylder banken..) like stor del av hjemmet vårt, og pengene vi tjener disponerer vi i fellesskap og med felles verdigrunnlag som utgangspunkt. Når jeg lever med slike privilegier er det vanskelig å peke på det som ikke er slik det burde være. Fordi jeg jo har større grad av likestilling enn kvinnene jeg står på skuldrene til, og enn mange andre kvinner rundt om i verden.
Nettopp fordi jeg synes denne dagen er vanskelig er den så nødvendig. Og nettopp fordi jeg synes den er vanskelig så trenger jeg å fortelle om det. Og nettopp fordi det kanskje er ubehagelig for deg å lese, så trenger vi å få det opp i lyset.
Gratulerer med dagen! Vi har mye å feire. Det kom ikke i fokus i min personlige markering i år. Fordi det er en vei igjen å gå, og fordi jeg synes det er viktigere å snakke om akkurat i år.
Foto Ian Schneider via Unsplash