Ikke si unnskyld

Ja, det stemmer, det står “ikke” først i overskriften. Selv om det er uten nettopp dette lille ordet, vi er mest vant til å høre dette. “Si unnskyld!” Gjerne mellom barn, eller sag av voksne til barn. Det stotres frem et uengasjert og pliktskyldigst “Unnskyld” uten verken innlevelse eller empati. En klinisk levert unnskyldning uten at barnet kanskje egentlig forstår hvorfor. Dette lille ordet blir nøkkelen til at konflikten er løst, saken ute av verden, vi går videre. 

Et annet ytterpunkt er nettopp det motsatte. Jeg har vært vitne til at denne setningen, “Ikke si unnskyld!” sies i situasjoner der noen har glemt noe, gjort noe feil eller når noe av en eller annen grunn ikke ble helt som tenkt. Den som glemte, feilet eller bommet sier instinktivt og ektefølt at hen beklager, det var ikke meningen. Og responsen er “Ikke si unnskyld. Aldri unnskyld deg. Det er et tegn på svakhet.” Når jeg har opplevd dette er det alltid mellom voksne. Ikke så ofte, heldigvis, for jeg tror det er en lite farbar vei å ikke beklage når noe gikk skeis. Og jeg tror ikke det er et tegn på svakhet. Tvert i mot. 

Fastlåst

Unnskyldninger kommer i mange former. Røde roser, blikk, ord og at man tar ansvar. Så har vi dem som ble udødeliggjort gjennom Gerd Liv Valla i konflikten om hennes lederstil da hun ledet NAV. (Ta en titt her hvis du ikke husker saken) Valla beklaget ikke at hennes lederstil hadde blitt oppfattet som trakasserende, eller tok selvkritikk for at hun hadde såret noen med sin oppførsel. Hun beklaget motparten, Ingunn Yssen, sin reaksjon og at hun opplevde seg trakassert. Altså, jeg beklager at du ble lei deg, men ikke det jeg har sagt eller gjort som endte med at du ble lei deg. Ser du forskjellen? 

Ofte har mennesker som “tar en Valla” det vi kaller et låst tankesett, fixed mindset. Problemene man møter på i livet, karrieren, relasjonene handler alltid om noe utenfor en selv, eller de er en konsekvens av personlighetstrekk som fremstilles som uforanderlige. “Det er sånn jeg er”. Når vi ikke tar ansvar for våre egne handlinger og ord, men plasserer det i noe utenfor oss selv, noe vi ikke kan kontrollere så er vi fastlåst. Endringer krever for mye og gjør for vondt. Det er for vanskelig å innrømme for andre, men kanskje aller mest seg selv at noe jeg sa eller gjorde forårsaket smerte eller ubehag hos andre. Et låst tankesett påvirker mange flere deler av livet enn de gangene det er på sin plass med en beklagelse. Alle har vi karaktertrekk som kan være krevende for andre å forholde seg til. Hvis vi alltid konkluderer med “Det er bare sånn jeg er” har vi lagt ansvaret over på noen andre. Vi er prisgitt genene våre, miljøet rundt oss og hvordan andre mennesker reagerer, og har ikke kontrollen selv over hvem vi ønsker å være. 

Endringsvilje og verdier

Klarer vi derimot å beklage det vi sa eller gjorde på en autentisk og empatisk måte gjennom å ta ansvar for hva vi utløste, ikke bare beklage at følelsene oppsto hos noen andre er vi fleksible, ikke fastlåste. På engelsk opererer man med begrepet growth mindset om dette. Om det ikke alltid betyr å vekst, så betyr det at vi tåler og til og med ønsker endring og utvikling. Vi oppfatter egenskapene og karaktertrekkene våre som foranderlige. Noe vi styrer og kan velge å endre for at relasjonene våre skal bli nærere og mer ekte. 

En positiv holdning til endring betyr ikke at vi skal bli manetmennesker som flyter med dit strømmen andre menneskers følelser og valg fører oss. Vi må selv ta grep og bestemme hvem vi vil være, og vi må gjøre det på en måte som stemmer overens med verdiene våre. Da må vi selvsagt vite hva verdiene våre er, og det er en egen prosess. Men låste og fleksible tankesett står i direkte relasjon til de verdiene vi faktisk lever etter. Ikke de vi skulle ønske oss vi levde etter og som passer fint i jobbsøknader og festtaler. De ekte verdiene som styrer valgene våre når dagene er gråe, relasjonene skjøre, ordene harde og når livet ikke går som vi hadde tenkt. Når vi egentlig kjenner at vi nok bør beklage. 

Beklagelsens pris og gevinst

Det koster å si unnskyld. Både den grunne varianten jeg nevnte innledningsvis, som vi alle har opplevd som barn, og kanskje pålagt barna våre i rollen som foreldre også. Men den ekte, ansvarlige og empatiske beklagelsen kan være vondere fordi det ikke bare er stoltheten som får seg en trøkk. Ikke desto mindre er den viktig. 

Jeg synes ikke vi skal la være å si unnskyld. Jeg synes ikke heller vi skal si det hvis vi ikke mener det. Ved å kjenne etter og være ærlige med oss selv rundt hvem vi er, hva verdiene våre er og hva vi står for kjenner vi når det er rett å komme med en ektefølt beklagelse. Hvis noen gir meg merkelappen svak av det, så er verdiene våre så på kollisjonskurs at det velger jeg å tåle. For meg er en ekte unnskyldning tvert i mot et tydelig tegn på stor styrke. 

Inspirasjon til dette innlegget har jeg hentet fra disse bøkene, i tillegg til mitt eget hode og hjerte:

Emotional Agility, Susan David

Daring Greatly, Brené Brown

Mindset, the new psychology of success, Carol S Dweck

Foto Priscilla Du Preez via Unsplash

1 comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *