Denne teksten står på en av mine t-skjorter. Jeg er inne i en periode der jeg synes det er fint med budskap på klær. På en annen topp står det ordet kjærlighet på flere språk, og på en tredje står det «Enjoy the small moments» Litt klissete? Ja, kanskje. Ofte er budskapet like viktig som en påminnelse til meg selv som til mine kollegaer eller venner jeg møter. For å toppa heila driden går jeg med et smykke formet til bokstavene d-r-e-a-m rundt halsen. Det er for å minne meg selv på å aldri slutte å drømme.
Jeg skriver ikke dette for å formidle min egen fortreffelighet. Men jeg skriver fordi jeg tror det er viktig å tenke igjennom møtene våre med andre mennesker. Vi skal ikke bli strategiske og beregnende i ett og alt, men det å gjøre seg noen tanker om hvilket inntrykk man gir tror jeg er viktig. I noen roller er det faktisk påkrevd. Som hvis man har en rolle der man er et forbilde for andre. For politikere mener jeg det er påkrevd.
Denne helgen har Fremskrittspartiet hatt sitt landsmøte. Jeg kan ikke skryte av å være veldig opptatt av politikk, men jeg forsøker å følge med. Det er lett å kjenne på følelser når saker som båtflyktningene i Middelhavet, jordskjelvet i Nepal og asylbarn som sendes ut av Norge får forsidene. Og jeg tror jeg har veldig godt av å bli gjort oppmerksom på at jeg lever et uendelig godt liv. Vi som lever i trygghet skylder de som ikke gjør det å vie dem oppmerksomhet, og å hjelpe dem. Vi skal ikke veldig langt tilbake i tid for å finne forrige gang det var vi som var de som trengte hjelp.
Da TV2 søndag kveld sendte sin reportasje fra Fremskrittspartiet sitt landsmøte gikk det et gys igjennom meg. På talerstolen sto Christian Tybring-Gjedde. Med harde øyne og kalde ord formidlet han til landsmøtet: «Vi skal ha null syriske flyktninger. Null syriske flyktninger!» Carl I Hagen gjentok, og det var det flere som gjorde fra talerstolen. Partiet vedtok, enstemmig, en resolusjon om at de ikke ønsker at Norge skal ta i mot flere kvoteflyktninger. Carl I Hagen sier til og med offentlig at dersom flyktningene som i desperasjon går ombord i overfylte båter i håp om et nytt liv på den andre siden av havet, blir sendt rett i retur, vil det bli slutt på drukningen. Da forstår de at det ikke nytter. At det ikke nytter. At vi ikke vil dele. At de ikke betyr noe. Vi kan ikke la følelsene styre. Vi må ta fra dem håpet.
Jeg er veldig følelsesstyrt. Mine beslutninger tas med følelser, og rasjonalene kommer etterpå. Av og til betyr det at jeg tar overilte beslutninger, eller brenner masse energi på å føle. Ofte betyr det at beslutningene er veldig rette. Jeg forstår at politikere ikke kan være så følelsesstyrte.
Men i et land med så mange milliarder på bok at vi ikke forstår omfanget, så kan vi ikke la følelsene styre oss bare bittelitt?
Sånn at vi kan ta i mot noen av de desperate menneskene som har tatt mer risiko enn noen basehopper eller gjeldsslave i Norge kan fatte, og som har blitt utsatt for ting vi ikke er i stand til å forstå omfanget av. Vi kan ikke hjelpe alle. Ingen kan det. Men alle kan hjelpe noen.
Jeg er så forferdelig lei meg for at det sitter så kyniske, følelsesløse, ja hjerteløse mennesker i maktposisjoner i landet vårt. At vi har slike mennesker blant oss må jeg akseptere, men jeg kan ikke akseptere at de har roller der de bestemmer. At de på mine vegne kan bestemme at ingen av mine oljepenger eller skattepenger skal gå til familier, eller, det som er igjen av familier, som trakk et annet lodd i livet enn det jeg gjorde.
Når i tillegg han som er valgt til nestleder for partiet, stiller på talerstolen i en t-skjorte som i beste fall er for lite gjennomtenkt, tanken om verste fall tør jeg ikke tenke helt ut, da kan jeg ikke bare sitte og se på. Jeg har respekt for at ikke alle synes plagg og smykker med budskap er like fint som jeg gjør. Men jeg har ikke respekt for at man entrer en talerstol med tordentaler og kynisme, iført plagg som er støtende. Per Sandberg: Jeg håper du bare er dum og ubetenksom, men du og dine fremstår som hjerteløse. Fordi dere har valgt å være det. Enstemmig. Jeg bærer ansvar for at jeg ikke forsto alvoret i at min stemme bidro til at dere kom til makten, selv om jeg naturligvis ikke ga dere min stemme. Nå kjennes det ansvaret veldig tungt. Men jeg bærer heldigvis ikke ansvaret for å være kald og hjerteløs. Det gjør dere.