«Tone kan jobbe mer med skjønnskriften» var en gjenganger i tilbakemeldingene sirlig ført i pennen av min aller første lærer. «Frøken», forøvrig en tiltaleform jeg nok ville hatt meg frabedt, hadde en jevn og tydelig skrift. Jeg beundret alltid skriften på tavla og i bøkene, og kunne tydelig se kontrasten mellom den og min egen. Likevel kan jeg huske gleden over den blå pennen vi fikk da vi skulle begynne med skjønnskrift. Bokstavene skulle ikke lenger stå hver for seg sånn som “frøken” sine, men henge sammen i løkkeskrift. Min løkkeskrift ble aldri jevn og elegant, men jeg hadde likevel glede av skrivingen, en glede som følger meg enda.
Nå skriver jeg raskere på tastaturet, og skriften blir dermed unektelig jevnere. Mye av det jeg skriver er raske kommentarer, e-poster og notater der ikke språket i seg selv er i fokus. Der det er et poeng at det går fort. Til tross for at jeg er veldig glad i og for teknologiutvikling og livet i en digital hverdag, er kjærligheten til en god penn og en vakker notatbok dyp. Så dyp at jeg ofte legger igjen laptopen på pulten og tar med kun boka og pennen til møter. Dels fordi jeg vet at jeg husker bedre når notatene er skrevet for hånd, og dels fordi jeg opplever at skjermen skaper en distanse mellom meg og de andre. Et skjold når jeg ikke helt er sikker på retningen diskusjonen tar, eller.. helt ærlig? Et fysisk skalkeskjul til å svare på mail eller en chat når jeg mister fokus. Derfor liker jeg bedre den analoge versjonen.
Natilnal Handwriting Day
I dag, 23. januar er det amerikanerne kaller National Handwriting Day, eller en dag for å markere håndskrift. Instagram er full av ord og dikt ført i pennen av kunstnere i anledning dagen. Samtidig spanderte Dagens Næringsliv før helgen mye plass på å fortelle om trenden Bullet Journaling. Eller punktjournal som er den norske oversettelsen. Det kan du lese mer om her, eller søke opp #bulletjournal på Instagram. Jeg testet dette for en tid tilbake, men må innrømme at produktivitet for meg nok må være digitalt. Men jeg er glad i å se tilbake på livet som viste seg å være alle de berømte dagene som kom og gikk. Da går tiden litt saktere. Denne skrivingen kan godt være i analog form. Skriblerier som ikke har verdi for noen andre enn meg. Kanskje knapt nok det. Jeg er blant dem som tenker mens vi snakker, og av og til må snakke for å tenke. Da kan notatboka være en fin samtalepartner for å få tenkt.
Dersom noen etter dette skulle gi meg en eller annen merkelapp med hentydninger til stigende alder, så lever jeg godt med det. I tillegg til min forelskelse i vinylplater, har nok en ting fra svunne tider fått plass hos meg. Nemlig en fyllepenn. Legg til forkjærlighet for portvin, så innser jeg at stereotypien er komplett. I likhet med bullet journaling har fyllepenner fått rikholdig dekning på sosiale medier, særlig Instagram. Notatbøkene har fått sin renessanse, og noen av oss smiler litt av det. Vi har jo elsket notatbøker i en hel evighet allerede, og møtt overbærende blikk fra våre kjære over tid brukt i bokhandler og penger brukt på notatbøker.
Når pennen flyter
Lite gir meg mer ro i sjela enn en notatbok og en penn som flyter over arket. I overført betydning, ikke bokstavelig. En av velsignelsene ved at også antikvariske skriveredskaper som fyllepenner har hatt en utvikling. Kanskje du skulle finne frem penn og papir, og skrive litt i anledning den internasjonale dagen for håndskrift?
Håndskrift trenger nemlig ikke være skjønnskrift for å skape glede. Hvis du ikke helt vet hvor du skal begynne, så trenger det ikke være kvalitet som Hemingway eller Trygve Skaug. Begynn med det første som faller deg inn, så setter jeg en blekkpatron på at resten går av seg selv.
Coverfoto av Kelly Sikkema on Unsplash De to andre bildene er helt mine egne. Ettersom jeg ikke har innhentet samtykke fra “frøken”, da det var en veldig fremmed tanke den gangen i 1986 da hun skrev i minneboken min, har jeg ikke tatt med navnet hennes.