Brave heart – tanker om å være modig

Person and sparks

Gi jernet! Nå er det ikke meningen at denne bloggen skal utlevere andre enn meg, så jeg skal la opphavet til disse ordene være uidentifisert. Men de var avslutningen på en optimistisk og spontan lunsj jeg ble invitert til av en tidligere kollega. Vi hadde begge lagt bak oss den mest krevende uken så langt i karrieren. Mye følelser og mye jobb. For min del også mye frustrasjon. Nå var fokuset endret, vi så begge fremover, men nå var ikke lenger veien vi skulle gå den samme. Oppfordringen til meg kom fra en ung, men erfaren, næringslivsleder. Han hadde vært min nærmeste leder de siste fem årene, og han hadde brukt mye tid på å vise meg at skal man få til noe må man være modig.

I tillegg hadde vi snakket mye om viktigheten av målsetninger. Hårete mål. Det er kanskje et oppbrukt uttrykk, men jeg trengte tid på å forstå hvorfor mål er viktige. Og nettopp under denne lunsjen fortalte jeg om hva jeg hadde kommet frem til at skulle være min målsetning.

Gi jernet! Eventuelt Klin til! På dager der jeg er i tvil på om jeg er på rett spor, eller må jobbe med å være engasjert og motivert finner jeg ofte tilbake til disse utfordringene. Av og til blir jeg i tvil om jeg våger å kaste meg ut i ting, og jeg virkelig skal tørre å si hva jeg mener, stå opp for hva jeg tror på eller rekke opp hånda og melde meg på. Da er det spesielt viktig å kline til.

Facebook og Instragram flommer over av klisjeer om komfortsonen og hvor magien skjer. Eventuelt ikke skjer. Personlig er jeg litt lei av uttrykket komfortsonen, men det er ikke så lett å komme utenom. Men skal man begeve seg ut av den, uansett hva man måtte velge å kalle den, må man ta høyde for at det kan innebære at man feiler. Det er uendelig lett å fortelle om alle de gangene man lykkes, og da venter man til etterpå når man vet hvordan det gikk. Han som ba meg om å gi jernet har førstehånds erfaring med at vannet blir for dypt. Det gir meg mot, når jeg vet at det går bra selv om man av og til må gi opp.

Jeg prøver å ikke la det gå for lenge mellom hver gang jeg gjør noe jeg ikke er sikker på om jeg får til. I januar meldte jeg meg opp til prøvesang i Stavanger Domkor. Det var jeg langt fra sikker på at jeg kom til å klare. Jeg var heller ikke helt sikker på hva jeg gikk til. Hverken prøvesangen eller det som møtte meg etter at jeg eventuelt ble akseptert. Min stemme er helt utrent, men jeg kan lese noter, om enn litt dårligere enn da jeg var 18 år og spilte fiolin. Å bladlese (det betyr å synge på direkten ut fra notebildet) er jeg ikke god til, jeg trenger å høre musikken først. På vei til avtalen om å prøvesynge kom jeg på at jeg skulle dele opplevelsen på Instragram.

Jeg tok et bilde da jeg passerte Domkirken, og la ut. Da visste jeg ikke om jeg kom til å lykkes. Jeg tror det skjerpet meg litt ekstra. Dessuten, hadde jeg blitt avvist måtte jeg fortelle det etterpå. Jeg hadde tatt bort valget om å bare fortelle om det dersom det ble en suksess. De første heiaropene kom raskt, og før jeg var kommet frem til lokalet for syngingen. Det ga meg mot, men var også litt skummelt. Jeg kunne ikke bare slette bildet hvis det skar seg. Etter en nervepirrende prøvesang, med bare stemmen som virkemiddel, ble jeg tatt opp. Men det er veldig lenge siden jeg har følt meg så sårbar og naken. Og så lite i stand til å kunne påvirke utfallet. Etterpå hadde jeg enormt med energi, og det å synge i kor gir meg påfyll av energi ukentlig. I tillegg til bieffekten av at 2,5 timer med intens øving er en effektiv måte å tømme hodet for alt mulig annet. I påsken var jeg med på min første konsert, 1, 5 time med a capella korsang. Et krevende, men vakkert verk av Trond Kverno.

Denne uken har jeg lagt bak meg et prosjekt på jobb som også krevde at jeg var modig. Det var litt gerilja-opplegg, uten å spørre noen om tid eller lov, men stappfult av engasjement og ønske om å lage noe som skulle skape glede og latter. Vi var tre kollegaer som sammen satte en spontan idè ut i livet, og mottakerne var hele organisasjonen vår. Gjentatte ganger måtte jeg gå i meg selv og overvinne demonen på skulderen som hvisket noe om at dette kanskje var morsomt bare for oss som var involvert, at noen ville reagere på tidsbruken, at effekten ikke ville bli så god som vi ønsket. Kline til.

Jeg er heldig som har en heiagjeng som backer meg både på vei opp og når jeg opplever nedturer. I høst spurte jeg mannen min om når han mener jeg er på mitt beste. Dette var del av lederutviklingsprogrammet vi har på jobb, der vi fokuserer på styrkene våre. Han svarte at han opplever at jeg liker meg når jeg ikke har kontroll på om utfallet blir positivt. Det har han rett i. Likevel må jeg jobbe aktivt med å pushe meg selv ut i det og ikke bli passiv og reaktiv. Jeg må gi jernet, kline til. Og det er min #søndagsutfordring til deg for uken som kommer! Tipper du har historier som mine, der du hoppet uten sikkerhetsnett. Hvis jeg sliter litt pleier denne å hjelpe: Happy!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.