En av mine verdier er integritet. I denne ligger også åpenhet og den betydningen jeg mener det har å være åpen om også de sidene av livet som ikke er så enkle. Men hvor går grensen mellom å være åpen og å være utleverende? Eller sosialpornografisk? Og hva om de jeg møter ikke tåler at jeg er åpen? Hvordan være åpen om at jeg har et barn som sliter? Må jeg være åpen med alle?
Dette er spørsmål jeg har jobbet med i perioden som mor til et barn med skolevegring og omfattende psykiske plager. Jeg har også jobbet med deg med mine egne psykiske plager som utgangspunkt. Kanskje kan mine refleksjoner hjelpe deg med å finne det nivået av åpenhet som er rett for deg og dine?
Hvor går grensen?
Når kjenner vi at innsynet til andres liv blir kleint og vanskelig å forholde seg til? Vi vet at alle mennesker må gå på do, og de fleste av oss synes ikke det er skambelagt eller noe vi legger skjul på. Likevel deler vi normalt ikke hvordan dobesøkene forløper, med mindre de har et innhold som man burde snakke med en lege om. Noen synes det er vanskelig hvis noen kan høre dem når de er på toalettet, mens andre bryr seg ikke nevneverdig om lekkasjer av verken lyd eller odør. Slik er det med ting som ikke er like allment som det å la kroppen kvitte seg med avfallsstoffer. Både fysiske og psykiske plager og sykdom har forskjellig grad av skam og behov for hemmelighold.
På samme måte som at vi normalt ikke deler innholdet av toalettbesøkene våre, trenger vi ikke dele enhver detalj rundt vanskelige situasjoner vi står i. Å tenke igjennom hva du er komfortabel med å dele kan være en nyttig øvelse. Når er detaljnivået av en sånn art at det føles som du utleverer deg selv eller barnet ditt?
Skal jeg dele med alle?
Hvem man velger å være åpen med er også noe det er lurt å ha et bevisst forhold til. Ikke alle du møter som stiller deg spørsmålet “Hvordan går det?” er forberedt på å få alle detaljene fra utfordringene du har møtt servert sånn på stående fot, selv om spørsmålet strengt tatt inviterer til det. Det er for de færreste av oss naturlig få vrenge sjela til noen vi møter over fiskedisken på kjøpesenteret. Dessuten har vi relasjoner som har forskjellig karakter og vennene våre har forskjellig utgangspunkt for å kunne ta i mot åpenheten vår.
Selvsagt trenger du ikke dele med alle. Du har ingen forklarings- eller åpenhetsplikt til noen. Du eier din historie, og det kan være lurt å velge med omhu dem du inkluderer i den, i alle fall i starten. Vi mennesker er løsningsorienterte og nytenkende av natur. Det er sånn vi har blitt de vesener vi er i dag med høy levestandard og tilgang på teknologi, og ikke lever i huler og jakter mammuter. I møter med medmennesker som sliter er det nesten naturstridig for mange av oss å ikke komme med løsningsforslag og råd. Eller vi velger å møte andres historier med våre egne i håp om å unngå ubehaget ved å empatisk møte den andres smerte uten å kunne bære den eller fjerne dem. Derfor bør du velge noen å snakke med om utfordringene dine som evner å lytte, uten å forsøke å løse.
Hvis du har barn som sliter, og det er jo en dårlig skjult hemmelighet at mine refleksjoner ofte har skolevegring som utgangspunkt, så er min påstand at du er avhengig av å dele dette med noen for å kunne være en støttende forelder for barnet ditt. Å legge lokk på situasjonen, late som om alt er greit vil til slutt sprenge lokket av som et kumlokk i en flom. Utblåsningen blir da helt ukontrollert, og du vet ikke hvor oversvømmelsen havner.
Du trenger ikke dele med alle du møter. Du er i din fulle rett til å dra en hvit løgn der det trengs for å skjerme deg selv fra andres nysgjerrighet eller velmente, men likefullt skadelige og uinviterte råd til deg. Men det er i de aller fleste tilfeller lurt å være åpen med noen. Få eller mange, det er opp til deg.
Åpenhet i sanntid
Sosiale medier gjør at vi kan nå ut til mange på kort tid. I teorien kan man ved få tastetrykk informere hele nettverket sitt om hva man vil på Facebook. De som ikke er på Facebook vil få informasjonen via den gode gamle jungeltelegrafen.
Mange av utfordringene vi møter har store utfallsrom, og det er vanskelig å vite hvor ferden ender. Derfor er min holdning at det å dele i sanntid til et stort publikum ikke nødvendigvis noen god løsning. Plutselig tar ting en annen retning enn du trodde, og informasjonsjobben blir vanskelig. Så selv om jeg er stor tilhenger av å våge å være åpen til et stort publikum, som feks Facebooknettverket ditt, så tror jeg det er lurt å avvente denne åpenheten litt. La det gå litt tid, bruk venner og familie der det føles naturlig, som samtalepartnere og et sted du kan søke trøst og omsorg. Så kan du velge å være åpen med flere etterhvert, på en måte som fungerer for deg og dine.
Hva med de som ikke tåler å høre?
Ikke alle klarer å relatere seg til andres fysiske eller psykiske smerte og plager. Dette kan ha mange årsaker. Derfor vil du kunne oppleve at samtalepartneren din raskt bytter tema, eller verbalt og/eller non-verbalt gir uttrykk for ubehag i møte med det du har å fortelle. Det kan gjelde nære venner eller familie. I de aller fleste tilfeller handler dette ikke om deg, men om relasjonen dette mennesket har til seg selv og sine egne utfordringer. Kanskje trigger din fortelling traumer som ikke er bearbeidet. Kanskje oppleves det som for mye informasjon. Kanskje er det vanskelig for vedkommende å finne en måte å respondere på. Uansett, dette handler ikke om deg, men det betyr kanskje at du må velge å invitere andre inn i situasjonen din i stedet.
Profesjonell hjelp
Åpenhet er balansekunst. Ikke for åpen, men heller ikke for lukket. Ikke for privat, men heller ikke upersonlig. Ikke føle press til å være åpen, men finne balansen i å være åpen nok til at det blir en ventil. Av og til, og i mine øyne ikke ofte nok, vil det være nyttig med en profesjonell samtalepartner. Vi har lett for å tenke at å gå i terapi er for de som virkelig er i deep shit, som har med seg traumer og opplevelser av en sånn karakter at det er vanskelig å snakke med lekfolk om. Eller at stereotype amerikanske kjendiser har ødelagt assosiasjonene våre gjennom å vise at terapi egentlig bare er kos med misnøye som du betaler det hvite i øyet for. Terapi er samtale, for at du skal få det bedre med deg selv og lettere kunne håndtere bagasjen din. Det er verdt å sjekke ut hvis du synes balansen rundt åpenhet kan være vanskelig å finne.