et bilde av mann med ryggsekk for å illustrere å bære

Å bære andres følelser

Dagene, ukene og månedene går uten at det er noen tilsynelatende bedring. På innsiden av både våre egne vegger, og hjerter, vet vi at det svinger. Kanskje store svingninger i alle retninger. Og hva er egentlig bedring? Er det bedring å være på skolen? Eller er det bedring når dagene har flere lysglimt, selv om de ikke har noe som helst med skole å gjøre? Hva svarer du egentlig når det ikke er noe nytt? Når alt er ved det samme? 

Omtanke

Ute av syne ute av sinn. Vi sier det om ting vi må se for å huske på dem. Barna som ikke er på skolen havner fort ute av sinn. Hvis plagene griper inn i fritidsaktiviteter og kapasitet generelt så er det mange arenaer å falle ut av. Mange steder det barna våre forsvinner sakte men sikkert ut av bevisstheten til både jevngamle og voksne. Eller, kanskje ikke bevisstheten, for jeg tror mange husker på dem, men det er ingen naturlige møtepunkter og terskelen for å ta kontakt blir for høy. Dette synes jeg er forferdelig trist, men har jeg stor forståelse for at det blir sånn.

Heldigvis har mange av oss en kjerne av familie og venner som holder tak og ikke gir slipp. Som inviterer selv om de ikke vet om vi kommer. Som spør selv om de vet at det ikke er svar. Som viser omsorg og omtanke, og som så godt de kan forsøker å tilpasse seg noe det er forferdelig vanskelig å forstå omfanget av når man står på utsiden. Disse medmenneskene er uvurderlige. Hvis du er et sånt menneske, så vit det. Du er helt uvurderlig. Psykisk sykdom er så innmari ensomt. Skolevegring også. Skolen er navet i livet til barn og unge. Det er så mye som har sitt utspring i skolen, og det er dermed mye som faller sammen når et barn ikke klarer å være der. 

Omtankens pris

Skolevegring, uansett hva som forårsaker den, er emosjonelt belastende. Man kan lett kjenne på hele registeret. En måte å sortere og organisere følelser på er the emotional wheel, følelseshjulet. Det er sortert i forskjellige primærfølelser, og sekundærfølelser, og er en fin måte å sette ord på følelsene. Jeg sorterer ikke følelser i gode og dårlige, eller positive og negative, fordi jeg tror vi trenger hele spekteret. Noen av følelsene er gode og andre er vonde å tåle, og det er ikke til å stikke under en stol at det å være pårørende til barn med skolevegring nok innebærer mange vonde følelser. Følelser det er vanskelig å forholde seg til. 

De som viser omtanke forstår dette. I alle fall hvis vi siler ut de som inntar, som oftest uinvitert, rollen som rådgiver eller til og med en slags behandler, altså de som viser sympati,, og sitter igjen med dem som genuint forsøker å forstå, men ikke løse. De som viser empati. Siden relasjoner går begge veier, kan vi ikke velge bort effekten av at de som viser omtanke også påvirkes emosjonelt. De kan kjenne sorgen, smerten, tomheten, uroen, alvoret, selv om de ikke eier selve problemet selv. Det er jo nettopp dette empatiske relasjoner er bygget på. Slike relasjoner er ikke gratis hvis man tenker at emosjonell belastning er valuta. 

Dermed har omtanken en pris. Det koster noe for dem som bryr seg. 

Bære andre

For deg som er mor eller far, eller har andre omsorgsroller for et barn med skolevegring kan denne prisen være vanskelig å forholde seg til. Å se sorgen i andres øyne når du svarer ærlig på hvordan det er. Å høre at det er vanskelig å finne ordene i et svar når du har fortalt om hverdagene til barnet ditt og det. Å kjenne at det gjør den andre vondt å høre når du våger å være åpen. Det kan skape en følelse av at du må bære reaksjonene situasjonen din skaper hos andre. I tillegg til børa du bærer allerede, og antakelig har båret en stund. 

For noen blir det for vanskelig. Det er for mye å tåle å se mennesker du bryr deg om og er glad i lide når de lytter til ordene dine om hvordan det er. Eller ser hvor tappet, redd eller sliten du er. Da kjennes det lettere å ikke dele, svare litt lettbeint og uforpliktende. Fordi da har du bare din egen bør å bære, ikke den andres også. 

Bære deg selv

Selv om vi kanskje tror det er lettere om vi bærer alene, så har vi i alle fall bare våre egne ting å bære på, ikke andres også, så tror jeg at dette er en kortsiktig tankegang. Verdien av båndene som styrkes, den økte forståelsen, tilknytningen mellom oss som blir sterkere når vi viser sårbarhet, er så høy at vi ikke kan se bort fra den. Alt dette mister vi om vi ikke klarer å dele. Selv om vi ser at det gjør de vi deler med vondt å høre. Kanskje kan vi til og med klare å sette ord på dette til hverandre. Si det som det er. “Det er vondt å se at du synes dette er vanskelig å høre.”. 

Happy endings

“Så levde de lykkelig alle sine dager”. Eventyrenes måte å runde av på. Alle har det bra i all evighet. Sånn er ikke livet. Å hele tiden søke etter å ende ut med noe positivt er slitsomt. “Menmen. Det går nok bra” eller “Jaja, det er jo mye å lære av dette”. Enhver situasjon har noe positivt og noe negativt ved seg. Når vi hele tiden jakter på å skåne hverandre gjennom å skape lykkelige avslutninger, så blir det lett hult og grunt. Uten kontakt med følelsene. Nettopp slik begrepet “happy ending”, uten sammenligning forøvrig, brukes i markedsføringen av verdens eldste yrke. 

Det krever mot å motstå trangen til å gjøre alt lettere for hverandre, å ønske for hverandre bare lykkelige dager og medvind, å motstå trangen til å finne løsningen når det som kanskje trengs er bærehjelp. Fordi løsningen finner seg selv.

 

Foto Chris de Tempe via Unsplash

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.