Dette innlegget skal handle om to ting jeg har tenkt på denne helgen. 90 sekunder og unnskyld.

En rask forklaring før jeg begynner. 90 sekunder, 1,5 minutter, er ganske lite når du skal fortelle om noe du brenner for. Men akkurat det gjorde min gode venninne Maria denne helgen. Og det lille store ordet unnskyld. I Dagbladet sitt lørdagsmagasin sto en lang artikkel med intervjuer av kjente mennesker som sa unnskyld. Noen hadde tenkt på det i mange år, andre hadde situasjoner i nær fortid de ønsket å si unnskyld for.

90 sekunder

Fredag 27 mai gikk Nettverk Stavanger sitt arrangement Mixer av stabelen. En av programpostene er pitching. Ordboka oversetter det med å stille ut eller legge frem noe. I denne sammenhengen handler det om å  formidle noe med overbevisning. Maria, som blogger om kundeservice og ledelse på mariaasbo.no ble oppfordret til en faglig pitch, og valget hennes falt naturlig nok på kundeservice. 90 intensive sekunder om hvorfor hun brenner for kundeservice. Jeg er leder og president i Maria sin heiagjeng, og er dermed ikke akkurat objektiv, men synes hun gjorde en fremragende jobb. Jeg kjente pulsen godt selv da hun sto der på podiet.

Etterpå har jeg tenkt en del. Hvis du fikk 90 sekunder på en scene med en mikrofon og en lyskaster, hva ville du snakket om? Hva er det som betyr noe for deg? Jeg beundrer Maria for mye, blant annet for det glassklare fokuset. Hva ville jeg snakket om? Gi meg 30 minutter og mulighet til å lage en visuell presentasjon, og jeg kan finne flere tema jeg kan snakke om. Kommunikasjon, produktivitet, tidsstyring, ledelse. Men 90 sekunder? Hva rekker man egentlig å si da? Jeg tror vi kunne ha godt av å tenke igjennom hvordan vi presist kan formidle hva vi er opptatt av, uten Powerpoint eller flipover, uten noe annet enn oppmerksomhet.

Unnskyld

Per Fugelli sier unnskyld til dagens unge for at vi med stemmerett har valgt FrP til regjering. Anne Marie Ottesen sier unnskyld til den unge jenta hun hadde ansatt for å hjelpe med husarbeid og barnepass, fordi hun ikke tok seg tid til å gi jenta en skikkelig referanse. En uforbeholden unnskyldning kan være vanskelig å formidle, og vanskelig å gi. Det er lettere å beklage at vi har sagt noe som sårer noen, mens det vi egentlig beklager er at de ble lei seg eller at situasjonen ble vanskelig, ikke det vi sa eller gjorde.

Jeg har mange ganger hatt behov for å si unnskyld. Av og til for store ting, oftere for mindre overtramp. Som mamma er det viktig for meg å vise barna mine at jeg også kan ta valg som skaper behov for en unnskyldning etterpå. Det har også vært viktig å ikke presse dem til å gi en unnskyldning gjennom et «Si unnskyld!», etterfulgt av et bøyd hode og et mumlende «Unnskyld» uten at de helt forsto hva som ble så feil.

Av og til er det ordvalget jeg må beklaget, ikke selve innholdet. Det krever en del av meg, men ikke så mye som de gangene jeg virkelig har tråkket over streken og gjort eller sagt ting som var feil. Heldigvis har jeg ikke trengt å si unnskyld i all offentlighet, med aviser og sosiale medier som publikum. Ei heller har Dagbladet ringt meg og oppfordret meg til å fortelle om noen jeg ønsker å si unnskyld til. Det har vært krevende nok å gjøre det innenfor rammene av en relasjon eller hjemmets fire vegger.

Likevel fikk artikkelen meg til å tenke på hvem jeg ville sagt unnskyld til hvis jeg ble oppfordret til å fortelle det offentlig? Og jeg reflekterte litt over at det faktisk er enklere for meg å finne eksempler på personer og situasjoner jeg ikke ønsker å unnskylde.

Disse to tingene, de 90 sekundene og det å si unnskyld i Dagbladet, tenker jeg kan være noe å tenke på før en ny uke.

• Hvilke ting er så viktig for deg at du ville bruke dine 90 sekunder på å fortelle om dem?
• Hvem vil du si unnskyld til om Dagbladet ringer? Eller om de ikke ringer, men du bare tenker at livet er litt for kort til å gå rundt å brenne inne med ord du burde sagt til noen du har vært urettferdig mot.