Om sang, mannfolk og samarbeid

Domkirken
Denne teksten begynte med at jeg egentlig bare skulle gi en liten shout-out til bassrekka vår før morgendagens konsert. Så ballet det litt på seg. Oppdateringene mine om korsang er ikke de som får mest oppmerksomhet i form av likes, men jeg synes kvalitet er viktigere enn kvantitet, og vet at noen av dere setter pris på tankespinnet mitt rundt musikk. Så da ble det litt mer enn bare den shout-out`en.

Onsdag er øvingsdag. Vi ankommer Domkirken slentrende, syklende, småspringende, kjørende, alle med dagens opp- og nedturer med på lasset. Men så legger vi arbeidsdagen, eller det vi ellers måtte ha med oss i bagasjen, igjen utenfor døra og går inn i Domkirken. Hos meg senker roen seg da. Skuldrene senkes, kjeven som tidvis er litt sammenbitt av enten mye å gjøre eller ting som ikke ble som jeg hadde tenkt løsner sakte. Pulsen går ned, og etter litt drøs og raddel samles stemmene våre om samme tonen, og vi er i gang. Etter øvelsen er pulsen fortsatt lav og hodet er tømt.
Mange lar seg fascinere av de aller lyseste stemmene. Førstesopranene. Vi har tre helt nydelige damer som synger denne stemmen i koret vårt. Vanligvis litt flere, men nå har noen permisjon, og de er bare tre. Nydelige damer med nydelige stemmer. De synger klokkeklart og presist. At menneskestemmen kan komme så høyt at det nesten spraker litt i ørene er utrolig. Sant og si var dette det jeg var mest nervøs for da jeg begynte å synge igjen for to år siden. Selv om jeg ikke synger det aller høyeste, var jeg spent på om jeg ville komme like høyt som i gamle dager.
Vel, onsdag denne uken terpet herrestemmene våre på et spesielt parti i programmet til den kommende konserten vår. I dette verket er tidvis hver av stemmene er delt i to eller tre, så det betyr at vi i praksis er to eller tre sangere på hver av stemmene. I akkurat dette partiet som satte tankene mine i gang, synger mennene alene, firstemt. Veldige kontraster med 1.tenorene (de lyseste herrestemmene) som synger høyt, mens bassene, spesielt 2. bass, de aller mørkeste synger helt nederst i registeret. Så dypt at det nesten virker umulig. Sånn at det føles som om de gamle veggene i Domkirkene vibrerer. Og her var det den shout-out`en ble født. Vi har sunget dette tidligere, så jeg burde egentlig kjenne dette fra før. Men jeg ble så fascinert av bassene våre! De jobbet med klang og uttrykk, hele tiden der langt der nede. Gåsehuden som bredte seg var ikke en konsekvens av temperaturen i Domkirken, men de fine stemmene helt der nede. Det synes jeg fortjente litt oppmerksomhet.
Selv om jeg lar meg fascinere av både herrestemmer og damestemmer og det utrolige spekteret fra det dypeste til det høyeste er det totalen som er magi. Prøv å ta bort en stemme, så faller alt. Alle trenger at alle er der. Alle må ha plass, og vi veksler på å drive fremover, lede an og fylle ut. Det nytter ikke at noen har spisse albuer og krever mer plass en de andre. Da faller alt, og opplevelsen er ødelagt for både oss og publikum. Vi må kunne håndtere å både ta ansvar og å slippe de andre til, lytte og få med oss dirigentens instrukser om tempo, volum og uttrykk. Dette er samarbeid på et fantastisk nivå.
Et samarbeid som, til tross for at stemmen i aller høyeste grad er i bruk, er helt non-verbalt. På konsert kan ikke dirigent Oddgeir snakke til oss, og vi kan ikke snakke sammen. Da må alt klaffe. Vi tilpasser oss, tar ansvar, slipper hverandre til, og resultatet? I all ydmykhet? Magi. Et ord jeg sjelden bruker, for jeg sparer det til de virkelig store sammenhengene. Vi skaper magi. Fordi ingen er viktigere enn andre, ingen kan ta mer plass enn de skal, alle må ta ansvar og alle må tilpasse seg. Vi må bruke ørene minst like mye som stemmen.
Tenk hvis samarbeid på andre områder kunne hatt det samme grunnlaget. Ingen er viktigere enn andre, eller større en laget som de sier i fotballen. Treneren, ja, eller dirigenten da, må ikke miste garderoben, men må kunne balansere direkte tilbakemeldinger og positiv forsterkning for å spille alle gode. Selv må han tåle å stå med ryggen til publikum og la andre få oppmerksomheten. Jeg tror det hadde vært flere skuldre som var lave og kjever som var løse om vi klarte å praktisere samarbeid på denne måten på flere arenaer.
Du kan kjenne på denne magien på konsertene våre hvis du vil. Første anledning får du i morgen kveld, søndag 14.5, kl 19. Innen da skal vi lade opp, kjenne på spenningen, varme opp, synge feil og bli nervøse. Men så skal vi finne fotfeste og skape magi i den eldgamle katedralen vår.
Dette innlegget ble først publisert som et notat på kin Facebook-profil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *