Men det var ikke ballonger …

balloon

På gata i Manchester blir en fortvilet ung kvinne intervjuet. «Vi hørte det smalt, og ble redde. De sa vi skulle være rolige, kanskje det bare var noen ballonger. Men det var ikke ballonger» sier hun, og gråter mot skulderen til vennen. Det smalt. Men det var ikke ballonger.

Det kunne så veldig godt ha vært ballonger. For det var et arrangement for barn og ungdom. En konsert med en ung verdensstjerne og et forbilde for barn og unge. Så smalt det.

En mann som var yngre enn Ariana Grande, og knapt eldre enn mange av ofrene sine gikk med viten og vilje inn i området der glade konsertpublikummere passerte ut i Manchesternatten med en god konsertopplevelse i minnebøkene. Så smalt det.

Noen av disse minnebøkene skulle gå inn i historien som minnebøker som knapt var påbegynt. Et av ofrene media bragte oss bilder av var bare åtte år. Åtte år og på konsert med Ariana Grande. Hun kom bort fra mamma. Så smalt det.

«Hvorfor gjør folk sånt, mamma?» Det er mange ting det er vanskelig å svare på som mamma. Hvorfor har edderkopper åtte bein, og hvorfor er du så redd for dem? Hvorfor får vi hjernefrys? Hvorfor er jeg våken om kvelden når jeg skal sove, men trøtt når jeg må stå opp om morgenen? Det bare er sånn, jenta mi, er det lett å svare. Når mennesker som knapt er voksne selv, sprenger bomber for å drepe barn er det umulig å finne svar.

Muslimer opplever at religionen deres er kidnappet. Den brukes som alibi for handlinger vi aldri vil kunne forstå. En ondskap og brutalitet langt utenfor et friskt sinns fatteevne. Ennå vet vi ikke om det denne gangen var et nytt angrep under falskt flagg av tro. Vi skal ikke forstå. Det er ingen svar. Det er ingenting det går an å forstå og forklare i det at en 22-åring festet et bombebelte på seg og gikk inn i en mengde glade mennesker og trykket på knappen. Så smalt det.

Vi kan ikke forstå. Men selv om vi ikke forstår kan vi bidra. Bidra ved å ikke slutte å gå på konserter eller være glade. Vi må ikke bli redde. Vi skal føle med, minnes og sørge. Men ikke være redde. Vi må gjøre og gi mer av det mennesker som 22-åringen i Manchester ønsker det skal bli mindre av. Mer kjærlighet, mer varme, være mer sammen. Velge politikere vi tror kan bidra til å kjempe mot, ikke dem med skarp retorikk som skjuler mangel på handlekraft, eller holdninger verden ikke trenger mer av.

Alle barn skulle få vokse opp med ballonger og musikk. Bekymringsløse så lenge som mulig. Uten å måtte lure på hvorfor folk sprenger seg i lufta blant dem. Få vokse opp uten at det smeller.

Hvis vi velger en av Ariana Grande sine kollegaer Selena Gomez sine ord Kill´em with kindness går det kanskje an å finne en slags motgift til denne nedrige ondskapen.

The world can be a nasty place
You know it, I know it, yeah
We don’t have to fall from grace
Put down the weapons you fight with

And kill ’em with kindness.
Kill´em with kindness.

 

Foto: Pixabay

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *