Lærerstreiken

FOTO: POPPE, CORNELIUS / NTB SCANPIX lånt fra Aftenposten

Jeg har dyp respekt for lærererne, la det være sagt med en gang.

Man blir ikke spesialist på skole og lærerens rolle selv om man som de fleste av oss, har gått på skole. Akkurat like lite som man blir spesialist på kommunikasjon og PR fordi man leser aviser og snakker med folk. Jeg kjenner på mange ambivalente følelser i denne konflikten. Dels forstår jeg lærerne, og dels har jeg vanskelig for å forstå måten de streiker på.

Som utdannet lærer vet jeg litt om de utfordringene lærere står ovenfor og det ansvaret de har fått for opplæringen av barna våre. Som mor vet jeg også en del om hvordan skolehverdagen fungerer. Som leder av FAU opplever jeg at jeg er tett på skolen vår og det som skjer der. Likevel er ikke subjektive erfaringer tilstrekkelig grunnlag for å kunne snakke på vegne av en hel profesjon. Det skremmer meg å se manglen på objektivitet hos debattanter på begge sider av saken. Lærere som hardnakket hevder at de jobber lange dager hver eneste uke, i tillegg til stor arbeidsbelastning på kveldstid og i helgene, og som krever å bli trodd på sine beskrivelser av arbeidsforhold som er langt utover det forsvarlige for både dem og barna de underviser. Og ofrene for streiken, representert ved foreldre som hevder de ser lærere gå hjem kl 14 hver dag, og at bunken fra i fjor snus før man starter på et nytt skoleår med samme opplegg og innhold som så mange år tidligere. Begge disse ytterpunktene gjør at debatten avsporer.

Det er ingen tvil om at det hviler et stort ansvar på lærere i norsk skole. De forvalter på mange måten fremtiden for landet vårt. Samtidig så tror jeg at mye av retorikken som sirkler rundt ansvar, arbeidsomfang og behov for fleksibilitet bidrar til at det for oss utenforstående etterlates et inntrykk av at lærerne tror de har det mye tøffere enn oss andre. I mange yrker det er relevant å sammenligne lærerrollen med er lange dager, helgearbeid og generelt krevende hverdager helt vanlig. Forskjellen består ofte i at man ikke forholder seg til barn, med de tilpasninger det innebærer. Det komprimerte arbeidsåret lærerne har er ofte den komprimerte hverdagen på kontorer i norske bedrifter. Jeg savner stoltheten for yrket og ansvaret i lærernes protester i Facebookdiskusjonene, jeg savner lidenskapet for pedagogikkfaget og jeg skulle ønske det var mindre sutring over hvor fælt man har det og hvor uvitende alle andre er. For de fleste lærere har det ikke fælt. De har det travelt, de har et stort ansvar og de jobber mye. I likhet med veldig mange andre arbeidstakere i landet vårt.

Teori om ledelse og motivasjon sier at autonomi er en viktig faktor for å få det beste ut av medarbeiderne sine, og for at medarbeiderne skal føle mestring og motivasjon. Autonomi forstås ofte som selvstyre, retten til selv å bestemme over egen arbeidssituasjon. På mange arbeidsplasser, blant annet min, er fleksibilitet og anledning til selv å være med å påvirke goder de ansatte nyter godt av. Likevel er det satt rammer rundt arbeidsdagen for å sikre effektiv drift. For min del betyr det at jeg kan velge å jobbe fra hjemmekontor dersom jeg ønsker det, og det passer med møtekabal og ansvaret jeg har påtatt meg. Det er en fleksibilitet jeg setter stor pris på. I deler av arbeidskarrieren min har det vært en forutsetning for å kunne få hverdagskabalen hjemme til å gå rundt. Men det er ingen menneskerett. Arbeidsgiver har kjøpt 7,5 timer av min fritid hver dag, tilsammen 37,5 timer pr uke. Hva jeg skal gjøre i disse timene, er strengt tatt arbeidsgiver sitt privilegium å bestemme. Mitt virkemiddel er at jeg kan gi beskjed hvis jeg er misfornøyd, og jeg kan velge å slutte dersom jeg ikke er fornøyd med den løsningen som foreligger. Så lett og så vanskelig. Det er imidlertid slik at mange arbeidsgivere ønsker å strekke seg langt når det kommer til fleksibilitet. «Jobb er en tilstand ikke et sted» er et mantra mange som mener de kan noe om ledelse bruker. Jeg er langt på vei enig. Samfunnet ellers går i retning av økt fleksibilitet og tilgjengelighet fra andre steder enn kontoret, og jeg forstår at lærerne opplever det som et skritt i feil retning når det foreslås å binde mer av tiden til skolen.

Igjen; jeg har dyp respekt for lærere. De legger ned en formidabel innsats for barna våre, og presumptivt for alle oss foreldre og for fremtiden. Dette har jeg skrevet om før. Jeg vet at det finnes dårlige lærere som setter mange andre lærere i et dårlig lys, men råtne egg finner man i alle kurver. Man skal ikke vurdere en hel lærerstand med bakgrunn i ett og annet råttent egg. Sammen med respekten kjenner jeg også på en følelse av oppgitthet. Jeg reagerer på kampropene, allsangen, demonstrasjoner som for meg er helt ute av kontekst som feks det vi kunne se forrige mandag da ONS åpnet. Ikke minst reagerer jeg på hva de to partene i konfliktene forteller gjennom måten de håndterer konflikten på nå, snart tre uker etter skolestart. Dersom inntrykket som gis i media er rett snakker ikke engang partene sammen. Siden ingen av partene har gitt noen uttalelser på mange dager er medias formidling det eneste jeg har å forholde meg til. Hva forteller det om konfliktløsning at man går inn i en fase preget av radio silence? At den som har mest å tape gir seg først? Er det slik strategi for konfliktløsning vi ønsker å lære barna?

Det er i alles interesse at norsk skole er så god som overhode mulig, og det vil være delte meninger om hva som skal til for å nå dette målet, akkurat som det kan være delte meninger om hvilken strategi et selskap skal benytte for å nå visjonen som er satt for selskapet. Det har falt ord både i valgkampen i fjor høst, og i debatten nå som jeg kan forstå at lærerne reagerer på. Men kanskje reagerer en del lærere med å stikke frem tær de vet blir såre når de tråkkes på, fremfor å reagere konstruktivt og løsningsorientert?

Det er antaglig ytterst få som setter pris på konflikten lærerne og arbeidsgiverorganisasjonen er inne i nå. Lærerne vet de skuffer elver og foreldre når de rammes som en uskyldig part i konflikten. Heldigvis er de minste skånet, men 12-13 åringene som er klare for ungdomsskolen og har brukt sommeren på å bygge opp forventningene er skadelidende. Avgangselevene rammes, nå må pensum komprimeres ytterligere fordi to-tre uker har forsvunnet. Men ikke minst rammes de svakeste. De som allerede opplever skolehverdagen som krevende å henge med på. De som selv med de to-tre ukene vil slite med å komme i mål. Nå har de enda svakere forutsetninger.

Kanskje kommer det en nyhet om at streiken er avblåst en av de nærmeste dagene. Kanskje har partene sittet i lange forhandlingsmøter uten å fortelle noe om det til pressen. Kanskje har de vist evne til å møtes på halvveien. Kanskje blir streike-tskjortene og geriljabroderier lagt bort. Kanskje kommer skolehverdagen i gang igjen. Men noe ble ødelagt for meg i løpet av disse sensommerukene. Respekten for de gode lærerne, de som skaper et godt grunnlag for barna våre, den er fremdeles der. Men respekten er dalende for ansamlingene av streikende lærere som fotfølger kunnskapsministeren iført streikeuniformen, til tross for at de understreker at streiken ikke handler om penger. Hvorfor skulle regjeringen på banen hvis det ikke handlet om penger? Respekten er dalende for de som hevder at dette handler om det beste for barna våre, men som må lar troverdigheten knuses gjennom ordene og handlingene disse streikeukene.

Jeg har dyp respekt for lærerne. På disse minuttene du har lest har jeg gjentatt det tre ganger. Jeg kjenner mange hardarbeidende, dyktige lærere. Respekt for enkeltmennesket, og enkeltlærere betyr likevel ikke respekt for alle handlingene et menneske eller en lærer står for.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *