Kan du sende saltet?

Se for deg middagsbordet. Noen har laget maten du skal spise, og før du griper kniv og gaffel tar du saltet. Er du en som alltid salter maten? Til og med før du smaker? Eller tar du en bit og kjenner etter. Tror du saltvanene dine sier noe om personligheten din? Det tror jeg.

Kart og terreng

De siste årene har jeg hatt en stor interesse for personlighetskartlegginger og litteratur om personlighet, følelser og samspillet med oss selv og mellom oss og andre. Delvis handler dette om å øke kunnskapen slik at jeg forstår dere rundt meg bedre, og delvis handler det om å bli bedre kjent med meg selv. Et utrolig spennende fagfelt!

Når man leser resultatene av personlighetskartlegginger kan det lett oppfattes som en statisk fasit på hvem vi er. Som regel er det mye jeg kjenner meg igjen i når jeg leser resultatene mine. Noe som gjør at jeg ser meg litt paranoid over skulderen fordi det treffer så godt at jeg lurer på om jeg har blitt observert. Men ikke alt treffer blink. Da er det viktig å huske på at jeg er terrenget, resultatene kartet. Hvis noe ikke stemmer er det ikke terrenget som er feil. Dessuten, ingen av de egenskapene og karaktertrekkene som beskriver meg er fastlåse og endelige. De handler om preferanser, men betyr ikke at de ikke kan være fleksible. Adam Grant, en amerikansk organisasjonspsykolog, sier i sin podkast «Worklife» at personligheten er som et anker. Ankeret gjør at vi har feste, men gir likevel rom til at vi har en radius vi beveger oss i. Det sikrer at vi ikke mister oss selv der vi drifter rundt og påvirkes av oss selv og andre. Det var Grant som introduserte meg for konseptet med salting av maten, i en overført betydning.

– Jeg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd

Jeg har fortsatt friskt i minne debatten om Sylvi Listhaug sitt Facebook-innlegg, som til slutt ble hennes bane som justisminister. Det er vanskelig å skrive om dette uten å tilkjennegi at Listhaug ikke er blant mine favorittpolitikere. Da Anne Lindmo intervjuet henne i programmet sitt forrige lørdag var Listhaug opptatt av å formidle at hun var opptatt av å være seg selv og stå for det hun mener og den hun er. Hun har nok uttalt ting jeg vært mer uenig i enn akkurat dette. Likevel blir hun så opptatt av å være seg selv at jeg oppfatter henne som lite reflektert. «Min filosofi er at jeg ikke kan gjøre noe med det som har skjedd.» Lindmo utfordrer henne, men Listhaug holder fast på at det som skjer, skjer av en grunn, og vi kan ikke endre fortiden. Mangt kunne vært sagt og skrevet om dynamikken mellom de to, og det hadde fortjent sin egen bloggpost. Det får enten bli opp til noen andre, eller spares til en annen gang. Men til tross for Lindmos gjentatte forsøk på å finne ut om Listhaug har reflektert over om situasjonen hun sto i kunne vært håndtert annerledes, er svaret nei. Vi bruker ikke tid på fortiden. Nå skal det sies til Listhaugs forsvar at ikke alle er komfortable med å reflektere på riksdekkende fjernsyn. Likevel undrer denne kompromissløsheten meg.

Fleksibilitet

For meg er dette intervjuet en tydelig illustrasjon på at man kan bli fastlåst i det man definerer som seg selv. Personligheten blir stående i veien for utvikling. Hvis du definerer deg selv ut fra at egenskapene dine er statiske, tror jeg du går glipp av mye. I psykologien kalles dette self mirroring, eller selvspeiling. Jeg er usikker på om det er en god oversettelse, men det er ikke avgjørende. Mennesker som har lav grad av selvspeiling, slik Listhaug fremstår i intervjuet hos Lindmo, er lite fleksible og tilpasser seg i liten grad omgivelsene. Mennesker med høyere grad av selvspeiling vil forsøke å se seg selv igjennom andres øyne og tilpasse seg. Blir man for høy på selvspeilingen kan det enten gi seg utslag i at man får noen narsissistiske trekk, eller man kan bli så opptatt av å tilpasse seg at man blir selvutslettende. Det ekstreme er sjeldent det ideelle.

Hvor kommer så dette saltet inn? Hvis du ikke tenker at du trenger å smake på maten før du salter den, er det ting som tyder på at du er lav på selvspeiling. Du har definert deg selv som en som salter maten, og er ikke så opptatt av å tilpasse deg kokken. Hvis du derimot smaker og gjør en vurdering før du ber om salt er du kanskje mer tilpasningsdyktig både med hensyn til menneskene rundt deg og de refleksjonene du gjør rundt deg selv.

Smake først, salte etterpå

Personlighet er ikke statisk, men kan være både dynamisk og fleksibel. Det krever dog vilje til å reflektere og evne til å tilpasse seg. Jeg har i en tidligere tekst skrevet om mennesker som har selvinnsikt som er omvendt proporsjonal med summen av selvtillit og markeringsbehov. Med det mener jeg at hvis man alltid kjenner at man må snakke høyt, ha rett og aldri bruker tid til å reflektere over erfaringer, verdier og integritet, så gror man fast i mønstre som ikke er utviklende. Hver skal få velge for seg, og siden jeg dermed får velge for meg, så velger jeg refleksjon og integritet. Jeg ønsker å være ei som smaker før hun salter. I både bokstavelig og overført forstand.

Foto er som vanlig fra Unsplash, og er tatt av André Robillard.
Du kan se hele intervjuet av fra Lindmo her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *