Mine foreløpige podcastfavoritter

Sosialt sett

Bilde lånt fra Sosialt sett sin Facebookside

Som mangeårig kollektivreisende til jobb, har jeg mange timer med radio og musikk på (datatrafikk)samvittigheten. Om morgenen trenger jeg gjengen i P3 Morgen for å komme skikkelig i gang, og her fanger jeg også opp ny musikk som blir med meg videre. De siste ukene har jeg gjenoppdaget podkast. Jeg sier gjenoppdaget fordi podkasting jo ikke er noe nytt fenomen, men det har fått en slags renessanse det siste året etter at podkasten «Serial» ble en kjempehit. Den har jeg ikke hørt, men jeg har hørt et par andre de siste ukene, og det tenkte jeg å fortelle litt om.

Les videre

Tid til alt

Foto: Alejandro Escamilla, Unsplash.com

For meg betyr sommeren og god tid til å lese. Strengt tatt har jeg tid til å lese ellers i året også, og jeg gjør jo det, men om sommeren har jeg en litt annen ro enn ellers. I år har jeg lest både skjønnlitteratur og faglige bøker. Det siste året eller så har jeg fulgt Cecilie Thunem-Saanum sin bokskriveprosess fra sidelinjen som en av hennes følgere i sosiale medier. Les videre

Full kontroll!

Full kontrollKonrollfreak. Støv på hjernen. Liste-junkie. Kjært barn har mange navn. Jeg innrømmer det, jeg er en kontrollfreak. Imidlertid er ikke det å være organisert og strukturert en egenskap jeg ønsker å bruke mye tid og energi på. Det er mer en dyd av nødvendighet for at jeg skal fungere godt og utnytte de andre egenskapene jeg har. Det er liksom en slags katalysator for andre aktiviteter. Jeg må ha kontroll for å kunne være kreativ og produktiv. Les videre

Dårlig tid?

Etter sommerferien har jeg forsøkt å overbevise meg selv om at jeg ikke har dårlig tid. Jeg har ofte mange ting å gjøre, men det er jo stort sett ting jeg har valgt selv. Eller ting jeg har sagt ja til. Stemmer det virkelig at vi får tid til det vi vil ha tid til?

Hele mitt yrkesaktive liv, og sikkert før det også, har jeg vært ganske effektiv. På privaten har jeg også vært det. Mannen og jeg giftet oss da vi var 21 år, ble foreldre da vi var 22 og 26, vi kjøpte leilighet tidlig. Tilfeldig? Ja, mye er nok det, men jeg tror også det er litt betegnende på hvordan jeg er. Det jeg kan gjøre i dag gjør jeg heller nå enn i morgen. Feks har jeg hjemmekontor i dag, og ryddet i går fordi jeg vet jeg er ubrukelig på hjemmekontor i et rotete hus.

De siste ukene, siden sommerferien var over, har det slått meg hvor lite fokus jeg har på hver av de tingene jeg har ansvar for eller lyst til. Jeg har havnet der hvor ingenting er godt nok fordi alt får for lite tid, fordi det er for mange ting. En illustrerende analog er hvordan jeg vasker huset. (Det skal sies, i likestillingens navn at det er min jobb, ikke fordi mannen ikke gidder eller mener det er viktig, men fordi han handler og lager nesten all mat…) Jeg har en tendens til å begynne friskt i stua/kjøkkenet. Så skal jeg hente noe i kjelleren, og ender med å sortere skittentøy. Dermed henter jeg det som jeg vet er skittent i dunken utenfor badet. Og da kan jeg jo likegjerne starte med å vaske badet. Så da gjør jeg det, men skal bare opp på soverommet med noe som ikke er skittentøy. Når jeg nå først er der kan jeg jo re opp sengen og rydde litt der. Kanskje finner jeg et vannglass som skal ned på kjøkkenet. Kjøkkenet, ja.. Det var jo her jeg var.. Eller? Så etter 30 min «multitasking» hva sitter jeg igjen med? Ikke et renere og ryddigere hus i alle fall.

Med husvaskingen måtte jeg gå systematisk til verks. Kjøkken, stue, vaskerom, soverom, gangen og badet. Kanskje varierer rekkefølgen men jeg skal gjøre ferdig et rom før jeg starter på neste. Dermed hoper stæsjet som skal opp i 2. etg seg opp i trappa, skittentøyet ligger i gangen, for det skal med videre når jeg skal videre. En ting av gangen.

Så egentlig burde det være enkelt å overføre dette til andre områder, eller? Nei? Nei. På jobb driver jeg også med «utaggerende multitasking» Jeg svinser innom mail, intranett, privatmail og twitter mens jeg egentlig skal jobbe med en presentajson, et dokument eller se på noe andre har gjort. Mail blir flagget, oppgaver legges til i RTM eller skrives ned (og her var jeg nummeret før en avsporing fordi jeg kom på en DM fra Henriette Høyer om leveringsadresser for Evernote notatboken jeg skal bestille) Det virker rett og slett umulig å prioritere og å jobbe med en ting av gangen. Fordi jeg skal være så effektiv. Det er jo det jeg er? Eller? Antakelig er hovedårsaken at jeg tror det kan komme noe i innboksen som er så viktig at jeg MÅ se det med en gang og reagere med en gang. Det hender selvsagt, men ikke hvert 30. sekund.

Husvasken må gjøres, kjøkken, stue og bad er viktigst fordi disse rommene er i bruk når vi har besøk, altså må de være ok i tilfelle noen kommer. De andre rommene er viktige, men ikke presserende. Dette må jeg overføre til jobb og privatliv. Mail, telefon og møter er viktige. Sistnevnte er også bundet på tidspunkt. Resten av oppgavene mine har varierende grad av viktighet og hvor presserende de er. Dette begrepsaparatet er hentet fra Cecilie Thunem-Saanum sin bloggpost om prioriteringsknagger.  Etter å ha lest denne og flere andre blogposter hos henne om tidsbruk, viktigheten av pauser og effektivitet tror jeg at jeg har funnet min løsning på kaoset som råder. Det er ingen revolusjon, jeg skal fortsette å bruke verktøyene jeg bruker, men jeg skal være mer fokusert på hva jeg bruker tiden min på, og ikke minst hvordan jeg bruker den. Jeg har valgt meg ut 5 tiltak:

1. Prioritere etter modellen som skiller mellom viktig og uviktig, presserende og ikke presserende. På jobb, selvsagt, men også sosialt og hjemme.

2. Begrense multitasking ved å sette av tid til hver oppgave, unngå egenvalgte avbrytelser som Facebook, Twitter og mail, samt ha et mer bevisst forhold til avbrytelser som skyldes andre enn meg selv.

3. Sette av 20 min hver arbeidsdag til fokusert arbeid.

4. Tenke igjennom planene for morgendagen før jeg går fra jobb.

5. Redusere hyppigheten av besøk i sosiale medier markant.

 

Forhåpentligvis ser jeg resultater etterhvert, og kan klare å glede meg over oppgavene jeg skal ta fatt på, fremfor å la meg stresse av dem.

Listen kunne vært mye lenger. Men da ville den ikke være gjennomførbar. Egentlig er fem mål også for mange. Men man er da ambisiøs!