Vi må snakke om #MeToo

«If all the women who have been sexually harassed or assaulted wrote #Metoo» as a status, we might give people a sense of the magnitude of the problem»

Slik lød tweet`en som skapte bølgen av #MeToo-statuser i alle sosiale kanaler siden 15 oktober. Skuespilleren Alyssa Milano som er en av kvinnene som har fått møte Hollywood-regissør Harvey Weinstein sine mindre sjarmerende sider, forteller åpent om opplevelsene sine, og oppfordrer oss til å dele våre under taggen #MeToo. Det skapte et skred av kvinner som delte sine historier om seksuell trakassering eller seksuelle overgrep. Mange kvinner i mitt digitale og også analoge nettverk har modig delt hashtagen #MeToo. Forhåpentligvis sitter en del menn bak skjermene og skjelver i buksene i redsel for at vi skal avsløre dem. Vi, ja. Jeg er også en som kunne skrevet #MeToo i mine sosiale kanaler, men som kjenner at jeg trenger å skrive litt mer.

Det er nok nå

Det kan være situasjoner som der og da virker uskyldige eller tilfeldige. De er sjelden verken uskyldige eller tilfeldige. Tvert i mot er de uttrykk for en kultur og et kvinnesyn, og dermed et menneskesyn, som ikke bare Hollywood-skuespillere har fått nok av. Nei, responsen på Alyssa Milano sin oppfordring viser at vi er mange har fått nok, og nå vet vi mer om hvor mange vi er. Ingen skal måtte være alene med opplevelsene sine, eller kjenne skyldfølelse. Åpenheten #MeToo har skapt senker terskelen for å fortelle, og hever forhåpentligvis terskelen for å la skyldfølelsen få grobunn.

Tall fra Sverige viser at det begås 700 overgrep i form av voldtekt hver uke. Av disse anmeldes 120, 25 leder til tiltale og tre blir dømt. Av 700 voldtekter, dømmes tre. Vi må gi rettsvesenet mer handlingsrom, ikke la strafferammene være det som står i veien for å dømme også mindre alvorlige overgrep. Mindre alvorlige i juridisk forstand. I offerets forstand er det ikke nødvendigvis mindre alvorlig. Ingen bestemmer hvordan man skal reagere på et overgrep eller trakassering. Jeg har ingen respekt, kun forakt for mennene som utløser at en kvinne skriver #MeToo på Facebook eller Instagram. Dommene burde vært strengere og mindre sjeldne.

Frem i lyset!

Vi må snakke om disse mennene. Overgriperne, voldtektsforbryterne, mennene som er fedre til døtre de elsker, men som likevel kommer med de drøye kommentarene og sleivsparkene under overskriften «sko´sje hatt den siste..» eller «Det var jo en spøk» til kollegaer eller damer på byen. De som tror at alt er greit fordi de pakker overtrampene sine inn i et glorete innpakningspapir av «kødda!» og «Du må ikke være så prippen». De som tror at hersketeknikkene går under radaren, at jeg ikke forstår hva de driver med. Det handler om det Aslak Borgersrud er inne på i sin kronikk «For oss menn er tafsing bare tafsing». Om maktbalansen mellom menn og kvinner. Eller mangelen på balanse. De mennene som ikke forstår at de lett kunne gjort verden litt bedre, men som fortsetter å leve under den foreldede oppfatningen at de er sterke menn, slike menn vi kvinner liker. Well, wake up and smell the coffee.

Se nyansene

Virale fenomener og diskusjoner som blir følelsesladde ender ofte opp som polariserte ytterpunktsdiskusjoner. Feministfundamentalister på den ene siden, og mannsjåvinister på den andre. Vi er et folk som kan bruke lang tid på å velge rett nyanse på den nye fargen til loftstua, de små detaljene i favorittapp`en, eller komposisjonen av spillelistene våre. Men de store viktige debattene blir ikke nyansert nok når følelsene blir store nok.

I bølgen av kronikker, blogginnlegg og tekster savner jeg en nyanse. Nemlig de andre mennene. De mennene som følger jenter i korte skjørt, med ganske mange margaritas innabords og mascaraen rennende nedover kinnene hjem fra byen, uten en eneste baktanke utover å forsikre seg om at hun kommer seg trygt hjem. Som dagen derpå får høre at de er helt gale som tar en slik risiko. «Tenk hva hun kan komme til å beskylde deg for?». Mennene som gir klemmer av genuin omsorg, som ikke har noen baktanke når de spanderer en drink. De som kan dra en drøy vits, uten å le høyest av den selv, fordi det er latteren det bringer frem hos andre, ikke selvhevdelse som er målet.

De ekte mennene

Mennene som er menn nok til å se at manndom ikke handler om makt, men om sunt samspill. Om forskjellene og likhetene, og hvordan vi får dem til å harmonere. De som vet at feminisme ikke handler om kvinner fremfor menn, men om likhet som ikke går på bekostning av noen. De mennene synes jeg drukner i bølgen. Heldigvis finnes det mange av dem blant mine venner og kollegaer. Flere enn de primitive «Hun var jo med på det!»-mennene.

Derfor må vi snakke om #MeToo, vi må kaste lys på de situasjonene som kanskje oppfattes trakassering selv om de ikke er ment som det. Vi må våge å teste om relasjonene våre tåler grensesetting. Ekte menn tåler nemlig grenser, og ekte kvinner tør å sette dem.

 

Foto: Sabina Ciesielska on Unsplash

 

 

Her success is not your failure

 

Jeg har noen setninger jeg prøver å minne meg selv på jevnlig. De gir meg fokus når jeg er på vei i feil retning. Et av dem er det du nettopp har lest. Her success is not your failure. Det at noen lykkes, betyr ikke at jeg mislykkes.  

Denne setningen tok jeg til meg for halvannet års tid siden. Det er kanskje riktigere å si at den smalt mot meg, jeg tror det var på Instagram, på et tidspunkt da jeg følte meg veldig sårbar. Faktisk, hvis jeg er helt ærlig med meg selv, også ganske ubetydelig. Akkurat da var det formuleringen som ble satt på noe jeg visste, men ikke var bevisst. Etter en stund skulle det vise seg å bli noe jeg måtte fortelle meg selv oftere og oftere. I perioder mange ganger daglig.   Les videre

Øynene på terningen var lukket

Cafè Sting

 

 

 

 

 

 

lukk øynene
åpne opp alt
det andre

På bussen på vei til konsert scrollet jeg igjennom Instagram-feeden til Trygve Skaug. Og dette lille diktet oppsummerte forventningene mine til konserten jeg snart skulle oppleve. Les videre

Men det var ikke ballonger …

balloon

På gata i Manchester blir en fortvilet ung kvinne intervjuet. «Vi hørte det smalt, og ble redde. De sa vi skulle være rolige, kanskje det bare var noen ballonger. Men det var ikke ballonger» sier hun, og gråter mot skulderen til vennen. Det smalt. Men det var ikke ballonger.

Det kunne så veldig godt ha vært ballonger. For det var et arrangement for barn og ungdom. En konsert med en ung verdensstjerne og et forbilde for barn og unge. Så smalt det.

En mann som var yngre enn Ariana Grande, og knapt eldre enn mange av ofrene sine gikk med viten og vilje inn i området der glade konsertpublikummere passerte ut i Manchesternatten med en god konsertopplevelse i minnebøkene. Så smalt det.
Les videre

Sårbare fotballspillere

FootballMin interesse for fotball er begrenset, for å si det forsiktig. Følelsene fotball skaper, derimot, de synes jeg er veldig interessante. For eksempel det at sindige, rolige, avbalanserte menn som kun tidvis og under det som må kalles ekstreme omstendigheter viser følelser, kan gråte, brøle og skrike seg hese av resultatene 22 andre menn løpende etter en ball leverer eller ikke leverer, fascinerer meg. Nå skal jeg derimot dele litt av det jeg tenker rundt fotball og sårbarhet. Sårbarhet er nemlig et annet tema som interesserer meg veldig. Dels fordi jeg selv i perioder føler meg veldig sårbar, og fordi jeg fast bestemt tror at vi må ta oss sammen og våge å dele sårbarheten vår. Kall gjerne dette å berede grunnen, for det kommer nok mer fra denne pennen om sårbarhet litt senere. Når jeg har tatt meg litt sammen og funnet motet.
Les videre

Om sang, mannfolk og samarbeid

Domkirken
Denne teksten begynte med at jeg egentlig bare skulle gi en liten shout-out til bassrekka vår før morgendagens konsert. Så ballet det litt på seg. Oppdateringene mine om korsang er ikke de som får mest oppmerksomhet i form av likes, men jeg synes kvalitet er viktigere enn kvantitet, og vet at noen av dere setter pris på tankespinnet mitt rundt musikk. Så da ble det litt mer enn bare den shout-out`en.

Les videre

“Du ska nu ha så mange slags takk!”

emily-morter-159233Kjære 2016!
Så var vi kommet til veis ende du og jeg. Du stopper her, mens jeg fortsetter videre. Helt ærlig? Det kjennes ganske godt. Alle år har sine særpreg, jeg har noen veldig gode årganger, et par skikkelig dårlige og mange helt gjennomsnittlige. Du var liksom litt obsternasig du, 2016. Litt stort markeringsbehov, litt lite medfølelse og det er mulig jeg tar feil, men du virker som typen som liker å overraske?

Les videre