I hele november, ja egentlig i hele 2018, har klokken tikket ubønnhørlig mot denne dagen. Jeg blir førr. Har valgt Fotograf-Monings sin variant, førr. Og leser du hennes tankespinn i anledning at hun fylte førr tidligere i november ser du at jeg er litt inspirert. Førr, ikke førti, understreker liksom at ungdommen utvilsomt er et avsluttet kapittel, fordi førr er sånn de voksne snakker. Å si at møtet med denne milepælen er en udelt glede ville være løgn. I perioder har jeg strevd litt med å innfinne meg med at tiden der jeg er yngst i jobbmøtene, der jeg ikke trenger forholde meg til begrepet “fine linjer” som kode for rynker, at tyngdekraften handler om epler som faller i hodet på folk ikke en uønsket effekt på kroppsdeler, er forbi. Det har kjentes rart.
Av forskjellige årsaker har jeg i løpet av oktober og november hatt tid til å tenke over denne milepælen. Mange av dere andre som er født i åttogsøtti rapporterer fra litt lenger frem i løypa om at dere kjenner dere tryggere. Mer komfortable i dere selv og trygge fordi årene har vist at det kanskje ikke er så farlig alt det vi trodde var så nøye da vi var yngre. Dette kjenner jeg også. Likevel er det dager der jeg fortsatt kjenner på utryggheten. Der jeg fortsatt har tenåringens innbilte publikum, der usikkerheten for om kunnskapen og erfaringen min er nok. Drittdager der jeg er sårbar for om verden rundt meg tåler denne lett nevrotiske, fyllepennskrivende, sentimentale, sammensatte, følsomme, evige blondinen som tidvis synes at verden er litt stor.
Disse dagene er med på å skape kontrastene jeg er så glad i. Jeg ønsker ikke å ha et liv der alt er på skinner og i orden. Mange rundt meg er ikke ukjent med fenomenet “Tone tenker i sangtekster”. “Æ vil kjenn at æ lev. Vil kjenn at det riv i hjertet. Gje mæ nokka som betyr nå” Jeg vet at når livet butter så har jeg en heiagjeng. Jeg vet at lykken ikke er en tilstand. At den er disse små øyeblikkene da det kiler i ryggmargen over det store i det lille. At en tekopp i en sofa med hybelkaniner under på en tirsdagskveld er vel så mye lykke som champagne i designglass på restaurant veldokumentert på Facebook. At handlinger snakker høyere enn ord, og at alt går over. Disse skiftene skaper dynamikk, og derfor er jeg ganske glad i hun der overnevnte, lett nevrotiske.
Og midt oppi mine egne refleksjoner over det å bli førr, så blir skapet grundig plassert av en dame som bare fikk tre år etter sin førtiårsdag. Vera Michaelsen. Hun gikk nylig bort etter å ha hatt kreft i flere år. Til vennene sine skrev hun:
«Jeg håper at dere i egne liv velger å være rause og tålmodige med hverandre. At dere danser og synger og fyrer i peisen mer enn dere egentlig tør. At dere velger kjærligheten, og elsker hverandre med alle krefter. For livet er kort, men kjærligheten er stor hvis dere lar den ta plass. Tusen takk for alt!»
Skal jeg følge Vera sin oppfordring må jeg tenke igjennom valgene mine, zoome ut med jevne mellomrom. Selv om det å bli førr for meg er en avslutning av ungdommen, så er jo jeg glad i å ta en titt i bakspeilet i blant. Noen ganger bare et kort blikk, andre ganger dypdykk, og ikke utelukkende i min egen historie men i vår felles historie. Derfor er ikke kapittelet helt lukket og avsluttet, jeg skal forsette å titte litt bakover. Fordi jeg tror det er viktig for å forstå, både på mikronivå i mitt eget liv, og på makronivå i samfunnet og storsamfunnet.
Jeg fyrte i peisen da jeg skrev dette. Fordi jeg var litt kald, og fordi det føltes litt rått med den tåka på utsiden av vinduet. Den store kjærligheten valgte meg, og den varer enda etter mer enn 20 år. Og jeg har lært at kjærlighet har mange former, og at jeg har nok til mange. De her aller nærmest får den med de sterkeste fargene. Så har den andre former og farger i andre relasjoner, og jeg vet at det er mer enn nok til alle jeg velger å åpne hjertet for. Jeg har også lært at jeg ikke skal kaste den bort på de som ikke fortjener den. For man skal ikke være helt naiv heller. Livsmannskapet mitt er folk som har vært ute ei vinternatt, vært støkk i mørke tuneller eller seilt i urolig sjø. Ja, alle klisjeene. Jeg føler meg heldig med både mannskapet og ferden, og gleder meg til fortsettelsen.
Det tar meg til overskriften jeg har valgt på denne lille epistelen. Best før, ofte god etter. Jeg vet ikke om det beste har vært. Men det har vært bra så langt. Førtiårene er en slags utløpsdato på ungdommen, men jeg velger å tro at det ofte kan bli bra etterpå også. Kanskje vel så bra?
Se for deg middagsbordet. Noen har laget maten du skal spise, og før du griper kniv og gaffel tar du saltet. Er du en som alltid salter maten? Til og med før du smaker? Eller tar du en bit og kjenner etter. Tror du saltvanene dine sier noe om personligheten din? Det tror jeg. 
Min interesse for fotball er begrenset, for å si det forsiktig. Følelsene fotball skaper, derimot, de synes jeg er veldig interessante. For eksempel det at sindige, rolige, avbalanserte menn som kun tidvis og under det som må kalles ekstreme omstendigheter viser følelser, kan gråte, brøle og skrike seg hese av resultatene 22 andre menn løpende etter en ball leverer eller ikke leverer, fascinerer meg. Nå skal jeg derimot dele litt av det jeg tenker rundt fotball og sårbarhet. Sårbarhet er nemlig et annet tema som interesserer meg veldig. Dels fordi jeg selv i perioder føler meg veldig sårbar, og fordi jeg fast bestemt tror at vi må ta oss sammen og våge å dele sårbarheten vår. Kall gjerne dette å berede grunnen, for det kommer nok mer fra denne pennen om sårbarhet litt senere. Når jeg har tatt meg litt sammen og funnet motet.